At folk mener jeg bytter bil altfor ofte, har jeg liten forståelse for. For selv om det er en viss uenighet blant folk vedrørende utsiktene for evig liv eller ei, må vi vel være enige om at akkurat dette livet er det eneste som byr på bilkjøring. Har man da bildilla sier det seg selv at man ikke kan kjøre samme bil flere år på rad. Så er det jo slik at mange av oss som har bildilla, konsentrerer den om ett merke eller en modell. Dessverre for meg og min økonomi, faller jeg ikke i den kategorien. Jeg er mer slik at dilla skifter ukentlig. Den ene uken kan jeg ha så lyst på en tvilsom 80-talls Maserati at jeg holder på å svime av, mens jeg uken etter får så lyst på en splitter ny Renault Clio at jeg nesten går å kjøper en. Og apropos Renault: Lansering av elbilen Zoe forrige uke og kompaktcrossoveren Captur på test denne uken, innebærer at de siste dagene har gått med til, ja nettopp, Renault-dilla.
Jeg liker Renault. Vet ikke helt hvorfor, men kanskje er det fordi jeg mye av tiden ble transportert rundt i min mors knall gule Renault 4 fra jeg ble født til jeg var 5-6 år. Slikt kan sette større spor enn man tror. Den bilen står for øvrig på lager og venter på ny motor, så en eller annen gang kommer jeg tilbake til den. Interessen for merket kan også ha sammenheng med diverse Alpine-modeller. Min far var tross alt noe over middels bilinteressert han også, så på mitt 80-talls gutterom, hang det ikke Countach- og Testarossaplakater. Jeg hadde noen rare greier som kompisene ikke engang hadde hørt om. Som for eksempel Renault Alpine A310. Og ikke stopper det der heller, for den første bilen jeg kjørte helt alene, var en Renault 12 som besteforeldrene min hadde da de bodde i Portugal på 80-tallet. Den var mørkegrønn og strengt tatt ikke særlig spesiell, hadde det ikke vært for de beige sky-trukne setene som ble så varme i sola at man måtte bytte ut shortsen med bukser om man skulle bruke bilen. Lett å glemme var den dermed ikke. I modernere tider har man i tillegg latt seg imponere av diverse Renault Sport-modeller som konsekvent har vært så bra at hvis de hadde hatt et mer distingvert navn enn «Sport», hadde kanskje GTI ikke vært GTI lenger. Så med det: Her er noen av mine Renault-favoritter:
8 Gordini. Fantastisk «three-box» design med motoren bak. Kom i 1962 og var blant annet kjent for å være den(?) første folkebilen med skivebremser rundt om. I 1964 kom Gordini, og den hadde hele 90 hester selv om motoren bare var på 1,1 liter. I 67 fikk den facelift med doble lykter, 1255 kubikks motor og 100hk. Disse bilene ser helt fantastiske ut, spesielt hvis de er helt originale, men med litt bredere stålfelger.
Den klassiske fireren, maken til vår bil. Ultrasmart oppbygning/romslighet for sin tid. I dag stiller man seg visse spørsmål vedrørende behovet for det enorme panseret. Motoren på rundt omkring 0,8 liter tok ikke akkurat opp veldig mye av plassen under der, men den satt jo på langs med girkassen foran. Bilen ble laget mellom 1961 og 93 (!) og var den første forhjulsdrevne Renaulten. Blant annet kjent for girspaken som var et paraplyhåndtak som kom ut fra midten av dashbordet.
Faktisk lansert litt før Golf GTI i 1976. Renault 5 Alpine bli imidlertid ikke like suksessfull, og kanskje var den ikke riktig like bra som Golfen heller. Men hvem ville vel ikke heller hatt en slik i garasjen i dag? 1,4 liters sugemotor på 93hk som fikk turbo og 112hk i 1982. 0-100 på 8,7.
Renault 5 Turbo og senere Turbo II. Homologeringsmodell for rally gruppe 4 (senere gruppe B). 1,4 liters midtmontert turbomotor og selvfølgelig da bakhjulsdrift. 160hk. Produsert i drøyt 3500 eksemplarer mellom 80 og 84. Vil ha!
Renault har til tider vært skummelt tidlig ute. Denne heter 18 4×4, og er ikke i seg selv veldig spesiell. Imidlertid har det vist seg senere at kombinasjonen diesel, stasjonsvogn og firehjulstrekk var 20-30 år forut for sin tid da denne kom i 1982. Jeg er ikke helt sikker på om man fikk den med både diesel og firehjulstrekk, men likevel. Designet er også svært moderne for sin tid.
Alltid hatt sansen for store franske luksusbiler. De har aldri slått an særlig og er i ferd med å dø ut, men er herlig sære. Med mesteparten av energien nedlagt på komfort og særegent design, spesielt innvendig, er slike biler veldig spennende og uvanlige i dag. Renault 20 og 30 var i grunn samme bil, men 30 var den mest luksuriøse og den som hadde størst motorer. De ble produsert mellom 75 og 84, og 30 var en av de første bilene med PRV-V6en. 131hk.
Neida, jeg har ikke glemt 110, men storebror/arvtaker A310 er jo mer ukjent, særere og alt det der. Kom med firer i 1971, og senere med V6 i 76 før den ble lagt ned i 85. Da jeg var liten trodde jeg alltid disse var minst like råe som Ferrarier, men med motorer fra 127 til 193 hestekrefter, var vel A310 mer sportsbil enn superbil. De ble laget i rundt 12 000 eksemplarer, og det finnes noen på norske veier.
Renault holdt mye på med turbo 80-tallet. 21 2.0 Turbo Quadra hadde 175 hk og gjorde 227 km/t. Audi 100 Quattro er da kjedelig i forhold til denne?
Clio, som avløste femmeren i 1990, var en typisk «heve lista»-bil. Den tok småbilklassen et steg videre. En ting var at den var større og derfor hadde mer plass, men den brakte også raffinement til småbilklassen med fjæringskomfort tidligere forbehold større bilklasser, og et mer moderne interiør blant annet helt uten ukledde stålflater. Peugeot 205, som fortsatt var i produksjon på tidspunktet, var nok mer av en kjøremaskin blant de mindre motoriserte versjonene, men Williams-utgaven av Clio er legendarisk. Den kom i 93 og gikk utenpå alt vi tidligere hadde sett av GTI-biler. Her var det ikke bare litt større bremser, stivere chassis og motor fra en eller annen storebror. Clio Williams hadde alt. Større sprovidde, topptrimmet motor med andre ventiler, kammer, grenrør, manifold og det hele. 147hk høres ikke veldig mye ut, men bilen er liten og motoren og chassiset ekstremt veltrimmet. Bilen ansees av flere ledende bilblader for å være tidenes beste GTI-bil, og et eksemplar av en slik bil er kanskje noe av det jeg aller helst vil ha i garasjen.
Arvtakeren til Alpine A310, het 610, eller GTA, og kom i 86. Designet er kanskje ikke bedre enn på foregående modell, men det er noe fantastisk 1990-aktig over bilens utseende, som jeg virkelig har sansen for. I denne fikk V6eren turbo og i siste versjon hadde den 209hk. Bilen er bygget i komposittmaterialer og er derfor lett. 0-100 gikk unna på bare 5,7. Det er veldig synd at Renault og Alpine ikke fortsatte å utvikle midtmotorbiler. Tenk hvor bra det hadde vært for merket å hatt en superlett kjøremaskin med motoren på rett plass i dag. Antakelig var det økonomien som satt en stopper, og kanskje også ble man skremt av ultrakompetente Honda NSX.
Vel Satis. Har du i det hele tatt hørt om den? Avantime da? Du vet den to-dørs luksusversjonen av Espace? Vel, begge bilene stammer fra hundreårs-skiftet og en periode hvor Renault var… ja rett og slett ganske gærne. De turte alt, og det ga oss noen utrolige biler. Min favoritt av disse er Vel Satis. En storbil og et virkelig annerledes alternativ til BMW 5-serie. Jeg rotet frem et gammelt Teknikens Värld med prøvekjøring, og Dag E Hogsten bruker ordene udda, tyst, utrymmen og bekväm veldig mye. Jeg har rett og slett vanskelig for å tenke meg en mer attraktiv proposisjon for pendlertransport mellom Hedmark og Oslo. Å flyte frem over jorder og gjennom skoger i godt tempo i en nærmest lydløs kupe med store skinnseter uten irriterende sidestøtter akkompagnert av V6eren på 245hk fra Nissan. Bare jeg skriver dette, kjenner jeg vil-ha-begjæret røske langt ned i hjerterota. Nei, jeg er ikke normal.
Før vi avslutter må vi kikke litt på de mer moderne RS-modellene. RS står for RenaultSport og er dessverre sjeldne i Norge. Og da jeg sier dessverre, mener jeg ikke at vi burde hatt dem bare fordi de har hissige motorer og går bra. RS-bilene er så gjennomført råe at de får de aller fleste andre GTI-biler til å fremstå som slappfisker. Som antydet tidligere burde ikke GTI-biler blitt kalt GTI-biler, RS hadde vært et bedre navn på klassen. Sjekk en hvilken som helst sammenlikningstest fra de siste 10-15 årene, og jeg vedder på at RS står øverst på pallen.
Clio RS 172, senere 182, og senere også Cup og Trophy, er arvtakeren til Clio Williams. Den ser kanskje snill ut, men dette er noe av det råeste med forhjulsdrift som er laget. At det kryr av dem i rally sier det meste.
I samme karosseri puttet også Renault en V6er i baksetet. Med 255hk er denne midtmotorbilen ennå raskere enn den over, men er samtidig kjent for lettere lumske kjøreegenskaper.
Tredje generasjon Clio i RS-versjon så slik ut (bilen på bildet har tillegg facelift), og kom i 2006. Fortsatt med 2-liters sugefirer, nå på hele 197hk. En særdeles kompetent kjøremaskin. I ny og ned dukker det opp en på Finn.no. Benytt sjansen om du kan!
Inneværende Clio RS er selvfølgelig hakket raskere enn den forrige, men ikke alle er like sikre på at den er bedre enn den forrige. Her er det 1,6 turbo som gjelder og bilen fås bare med twinclutchkassen EDC.
Og så er det Megane RS. På bildet i 09 R26R-versjon med 230hk fra 2-liters motoren med turbo. Bilen er en legende og fikk motorjournalistene til å klø seg ekstra i hodet for å komme på beskrivelser som gjorde bilen rettferdighet. At bilen gjør Nurburgring på 8,17 og kommer med bur originalt, sier det meste.
Nåværende Megane RS har 250hk, 265 i Cup-versjon. Den bærer i høyeste grad arven videre.
Vi avslutter med nye Twingo som snart er på plass. Den har faktisk motoren bak og bakhjulsdrift. Altså er forventingene til RS-versjonene mildt sagt enorme. Jeg håper Twingo kommer til Norge, og gjør den det, er den en av bilene jeg gleder meg aller mest til å prøve!
OBS! Er det noen Renault-fantaster der ute som vil korrigere fakta i denne noe «ut-fra-hodet»-baserte saken, please do so!
