Test: Audi A6 Avant e-tron

Audi A6 e-tron har egenskaper nær sagt ingen andre gjør bedre. Men er den dyrere enn opplevelsen tilsier?

Tekst og foto: Odd Erik Skavold Lystad

Av og til kjenner man det bare umiddelbart: Nå gleder jeg meg til å kjøre langt.

Det er tilfellet med Audi A6 e-tron – for anledningen i Avant- og S-Line-utførelse.

Hva er det som gjør at den følelsen sitter? Det handler først og fremst om hvordan jeg sitter.

Setet justeres lett til perfekt høyde (det vil si; lavt). Det perforerte rattet som støpt i hendene og selv om jeg umiddelbart tenker at det selv i laveste posisjon er litt for høyt, går det fort over.

Etter 500 meter tenker jeg «dette kan jeg bli vant til», etter 500 kilometer tenker jeg «selvsagt skal det være slik».

Det noe fundamentalt riktig med kjørestilling og ergonomi som får meg til å nikke litt rolig i beundring.

Er det rart vi liker stasjonsvogner, heller enn oppblåste SUV-er?

Kostbar sak – med detaljer som ikke alltid forsvarer det

Pressebilen til Audi er av den litt pussig utstyrte varianten. Her er det spesifisert ekstrautstyr som luftfjæring til over 34.000 kroner, røde bremsekalippere til 5.600 og hvit lakk (!) til 16.000 kroner.

Men den har standard-lydanlegget, ikke head-up display og ikke seteventilasjon – for eksempel.

Oppgitt pris på bilen jeg har kjørt er 874.100 kroner. Skulle jeg spesifisert bilen selv, med utstyret jeg kunne tenkt meg baller det fort på seg. Rundt 950.000 kroner, faktisk.

Okei, så er A6 en relativt kostbar bil. Men det er ting her som ikke gir inntrykk av det.

Audi har nylig gitt A6 en liten «makeover», hvor kanskje den viktigste endringen er gjeninnføringen av fysiske rullehjul på rattet. Disse erstatter haptiske «knapper» for justering av volum på høyre side og informasjon i instrumentskjermen på venstre side.

Selve rullehjulene ruller med ganske billige «plast-knepp». Og det er fortsatt en del materialvalg her som ikke hører hjemme i tett-på-millionen-prisklassen. Vindusheis-bryterne og plasten rundt, for eksempel.

Eller all den blanksvarte plasten rundt girvelgeren.

Og når man først er i dette påpeke-slike-ting-humøret; på høyre side av dashbordet sitter en diger plastplate som ikke ser ut til å høre hjemme der i det hele tatt. Her kan man spesifisere en egen skjerm til passasjeren (12.300 kroner, takk) – men hvem er det som har bruk for noe sånt?

Fjern den plast-klumpen – og monter heller håndtak i taket til fører og passasjer i forsetene. For det har Audi tydeligvis glemt.

Luftfjæring til nytte og behag

Umiddelbart etter henting av A6-en skal jeg vende snuten fra hovedstaden mot Trøndelag. Motorvei, landevei, småvei og sågar litt grusvei skal forseres.

I midtkonsollen lyser en «Drive Select»-knapp. Her bytter man mellom bilens kjøreprogram – og siden bilen er utstyrt med luftfjæring, kan man også manuelt heve bilen til maks høyde.

På vei opp til destinasjonen er det en grusvei som best kan beskrives som en «ganske god traktorvei», hvor gresset stikker opp som en hanekam mellom hjulsporene.

I løpet av en uke der oppe ble denne veien forsert noen ganger, og allerede andre gang jeg kjører der og hever bilen manuelt, får jeg spørsmål i skjermen: «Vil du at bilen automatisk gjør denne handlingen hver gang du kjører her?».

Ja, det vil jeg gjerne – og det gjør den også. Genialt!

Tilsvarende logikk basert på lokasjon og handlingsmønster har jeg også vært borti hos Tesla, og er egentlig bare en videreføring av ITTT-tankegangen som har vært å finne på mobiltelefoner og PC-er i en liten mannsalder: «If this, then that».

Men luft har virkelig noe for seg ellers i hverdagen også, for chassiskontrollen i A6 er rett og slett fenomenal. La oss snakke litt om kjøreopplevelsene.

Verdens beste førerassistanser?

Noen timer bak rattet på en moderne, europeisk bil – kanskje spesielt tyske – viser at en del konkurrenter har litt å ta igjen, selv om vi liker å tro at «alle biler er så bra i dag».

Det gjelder i hovedsak de litt subtile og vanskelig definerbare parameterne som går på kalibrering, helhetsfølelse, hvordan de små tingene i en bil jobber sammen for å gi følelsen av at man kjører bil – ikke bare styrer en datamaskin tilfeldigvis kledt med fire hjul og et karosseri.

A6 er et slikt eksempel. For å ta et eksempel: I hovedskjermen er det en dedikert knapp for å skru av fartsgrense-varslingen som de siste årene har irritert meg grenseløst i et bredt utvalg biler.

På første tur trykket jeg på den før første meter var kjørt, rett og slett av vane. På andre tur glemte jeg gjøre det. På tredje tur lot jeg være.

Påminnelsene er så forsiktige og lite påtrengende at det ikke var noe poeng å skru det av – og kom heller på en slik måte at det faktisk fikk meg til å tenke «beklager, jeg går av gassen litt».

Det samme gjelder filvarsleren. Diskret, avslappet og aldri i veien for noe.

Kontrasten til biler hvor det virker som om det er en konkurranse i å varsle høyest, oftest og jævligst er altså så stor.

Når man kjører nær femti mil uten å gå ut av bilen, og er mer avslappet når man kommer frem enn da man startet – da har man gjort noe rett.

Glem S6 – A6 er alt man trenger

I standard-utførelse har A6 e-tron i Norge 428 hestekrefter, fra elmotorer foran og bak. Det gir naturligvis firehjulsdrift – og null til hundre på 4,7 sekunder.

Over A6 finnes også en S6 e-tron, som jeg ikke har kjørt, men hvor jeg likevel tillater meg å påstå: A6 er så bra at man egentlig bare kan glemme S6.

I «gamle dager» kunne S6 bety motorvalg som var helt sprø. Vi husker vel alle V8-eren i C5-generasjonen S6, for ikke å snakke om Lamborghini-motoren (5,2 liters V10!) i generasjon C6.

I denne elektriske tidsalder er det ikke slik lenger. S6 har også to el-motorer, bare med 503 hester i stedet – samt noe annen tuning på understellet, litt styling og muligheten for kule, rød sportsseter.

Men det er ikke nok til å ønske meg noe mer. Firehjulsdriften i A6 er nydelig kalibrert, i hvert fall opplevd på løse grusveier. Ratt-responsen er veldig god til en «smør-og-brød»-Audi å være, og forskjellen i luftfjæringen mellom de forskjellige kjøremodiene er distinkt nok til at det har noe for seg å veksle mellom dem.

Jeg møter noen S6-er langs veien mens jeg sitter i «min» A6, og hver gang slår det meg at jeg ikke er et snev misunnelig eller tenker at de som kjører S6-en har det bedre enn meg.

Derimot kan jeg fint være misunnelig på Bang & Olufsen-lydanlegget de sikkert koser seg med. For standard-anlegget i A6 kan best beskrives som «middels». Det spiller klart nok, og høyt nok. Men det er liten dynamisk rekkevidde, bassen mangler og det er få justeringsmuligheter.

Er NRK Nyheter alt du hører på i bilen? Da er det mer enn godt nok. Vil du ha trøkk, dynamikk og alle nyansene i velprodusert musikk? Jeg hadde ikke nølt et sekund med å krysse av for oppgradert anlegg i utstyrslista.

Teknologi som fungerer

Som Audier ellers de siste årene, er A6 e-tron utstyrt med to hovedskjermer montert i en slakt buet ramme på dashbordet. Buen gjør at fører-ergonomien er bedre enn i biler med en diger, flat skjerm midt i dashbordet – og gjør nok kanskje til at reflekser er et mindre problem også.

Det meste styres i multimedie-skjermen. Her er det ingen fysiske hurtigknapper til noen klima-funksjoner, for eksempel – de er alltid plassert nederst på skjermen, også når man bruker Android Auto eller Apple Carplay.

Heldigvis er grensesnittet i skjermen bra lagt opp. Hjem-skjermen er høvelig konfigurerbar, med kartverk og snarveier i form av «fliser» på forskjellige sidevisninger, og både tekst og skjermknapper er av en størrelse som gjør det lett å navigere.

Med destinasjon lagt inn i navigasjonen får man lett oversikt over hvor man kan – og bør – lade. Samtidig er rekkevidde-indikatoren til bilen veldig presis. Det var ikke mange kilometer den bommet på i sine estimater.

Samtidig er den dynamisk, og tar hensyn til om ruta lagt til i navigasjonen går mye i oppoverbakker eller nedoverbakker. Snedig!

Mellom A og B på ruta mi er det 45 mil. Det betyr at det ikke var behov for å lade underveis, men en liten ladetest på hjemturen viste 282 kilowatt effekt på det meste – og en ladeøkt som var behagelig effektiv.

Forbruk? Så vidt over 1,9 kilowattimer på mila. Om ikke oppsiktsvekkende, så innafor det også, syns jeg.

Den man har lyst på, men ikke får?

Audi A6 e-tron er en bil det er utrolig lett å like – og faktisk bli glad i. Jeg har aldri eid Audi selv, og det er ikke så mange modeller med de fire ringene som har kommet under huden på meg.

Det har A6 til en viss grad klart. Rekkevidden, komforten, de tekniske løsningene – det fungerer veldig bra – og det gjør langkjøring til en lek.

I 2015 lånte jeg en Audi A6 Allroad og tok den på langtur, og jeg har litt samme følelse nå som da. Eksepsjonelt kapabel, men også noe kostbar.

Ideelt sett skulle jeg slått sammen de to bilene, for jeg digger Allroad og tilsvarende konsepter. Og her om dagen slapp faktisk Audi nyheten om en ny Audi A6 Allroad, men utelukkende med bensin- og diesel-hybrider. Det gjør den uaktuell for Norge, dessverre.

Men en A6 e-tron Allroad hadde vært midt i blinken. Med skikkelig lydanlegg, takk.

1 av 37

Tekniske data