Prøvekjørt: Toyota Land Cruiser

Er nye Land Cruiser like velegnet når forholdene blir krevende, som den er tøff å se på? En liten Afrika-ekspedisjon gir svar.

Av David Kordahl Andersen

En friskere morgen her enn dette, skal litt til. Nattefrosten har nettopp sluppet taket, i det jeg glir gjennom den rare byen Ifrane. Vi er i Marokko, midt i Atlas-fjellene – i noe så sjeldent som en slags vintersport-by. I Afrika.

Riktignok ble stedet omtrent sånn den er nå, etter at franskmennene bygde det opp under 20-tallet. På drøye 1 600 meter over havet, er temperaturen behagelig selv om sommeren – rike kolonialister reiste hit for en pause fra varmen.

Om vinteren kan det komme snø. Du kan stå på ski. I dette som er en slags miks av Marokko, Alpene og Frankrike. Så en rar by, men veldig fin.

Den røffe 2,8-liters fireren, som er med fra før, men som har fått ny turbo og andre oppgraderinger for bedre kjørbarhet, har rukket å bli varm. Jeg startet bilen og lot den gå mens vi gjorde oss klare. Selvsagt trykket jeg inn «Idle up»-knappen, som hever tomgangs-turtallet. At den er beholdt, gir signaler om hva bilen fortsatt er ment for – selv om den plutselig har blitt kul å se på.

For det har den. Nye Land Cruiser ser veldig tøff ut – det er en stund siden forrige gang.

Motoren jobber knapt i det hele tatt mens jeg glir gjennom de foreløpig folketomme bygatene, og videre forbi det kongelige slottet. Ikke akkurat så veldig Afrika.

Fem minutter senere er jeg ute av byen, gir Land Cruiseren skikkelig gass for første gang, og noterer at om ikke motoren føles særlig annerledes enn før, gjør den nye 8-trinns-automaten likevel at bilen er langt mer moderne å dra på med.

Like etter, er også følelsen av ikke egentlig å befinne seg i Afrika, blåst bort.

Det er ikke sånn at førerassistent-systemene må trå til, men bare for å ha sagt det: En av nyhetene, er at den har fått komplett pakke. Servoassistansen har blitt elektrisk, så unnamanøver-assistent, radar, filholder og alt er på plass.

Men altså, jeg må bremse ned ganske fort, veien er sperret. Det tar meg et halvt sekund å forstå hva som foregår, jeg stirrer nemlig rett inn i understellet på en semitrailer. Den har veltet og ligger tvers over veien.

Dette kjennes dramatisk, etter den rolige starten på dagen.

Hva gjør vi nå? Marokkanerne som står og veiver med armene og peker, har løsningen. Allerede før jeg har summet meg. Grøfta + Land Cruiser = ikke noe problem. Nå er vi i gang. Alle smiler og hilser. Dette er Afrika. Og Land Cruiseren føles umiddelbart så riktig en bil kan.

Etter noen mil på landeveien, er jeg klar til å trekke turens første konklusjon. Toyota har fikset førersetet, plasseringen av det, og justeringsmulighetene både for det, og rattet.

Endelig er nemlig også Land Cruiser en del av den nye Toyota-skolen, hvor en av mange konsekvenser er at du like lite som i en ny Yaris, lenger sitter altfor høyt med rattet for langt unna.

Her er alt riktig, jeg sitter «i» bilen og ikke «på» den, med rattet i fanget, og har til og med utrekkbar lårstøtte. Dette er en av de bedre stolene Toyota noen gang har laget, her kan jeg være lenge. Så får det være at passasjeren verken kan trekke ut fronten av setet sitt, eller senke det ned som meg – han får sitte der oppe og glane.

Noen mil med humpete asfaltvei senere, viser endelig navigasjonen at jeg skal ta av fra hovedveien. Men ikke inn på en mindre vei. Ikke inn på en vei i det hele tatt.

Å få en bil-navi til å geleide deg rundt i villmarken på en rute hvor vei overhode ikke eksisterer, er ikke mulig. Så Toyota har for anledningen installert en egen satelittnavigasjon som viser vei på skjermen i midten.

For nå kommer vi til det som er hele poenget med å teste nye Land Cruiser i Afrika: Offroadkjøring – alene – i ingenmannsland.

De første kilometerne byr ikke på særlige utfordringer. Jeg kunne kjørt her med en vanlig bil, så lenge den hadde litt bakkeklaring og jeg tok fart over gjørmehullene og de små kneikene.

Det er er slags bølgende fjellandskap med grus, steiner og sand, et tre eller en skogklynge her og der, og selvsagt så vakkert i soloppgangen at jeg må stoppe å ta et bilde.

Det er to poeng med Land Cruiser akkurat her og nå. Og begge er ganske enkle å oversette til norske forhold.

For det første er sannsynligheten for at den bryter sammen, minimal. Mange andre biler kunne kjørt her, men hadde de holdt? Enten du er i Finnmark eller på Hardangervidda, midt i en snøstorm, eller alene akkurat her i Atlas-fjellene – uten mobildekning og med mange mil til andre mennesker, har du ikke lyst til at bilen går i stykker.

Hvor bra nye Land Cruiser er på dette, har vi ikke annet enn modellens historie å lene oss på foreløpig. Men den føles i alle fall som om den aldri kommer til å gå i stykker.

For det andre, bygger bilen på en ny plattform Toyota kaller GA-F. Den siste bokstaven står for ramme på engelsk, så her er det som det skal være på en offroader. Både ramme og karosseri er forsterket og lettet sammenlignet med før. Sveisepunkter, stålkvaliteter, sammenføyningsmetoder og grunndesign er vesentlig endret.

Rammen i seg selv er 50 prosent stivere, og karosseriet 30. Foran er det nytt, uavhengig hjuloppheng med doble triangellenker, mens den stive bakakslingen sitter i et four-link-oppheng.

Geometrien i hvordan både forhjulene og bakakslingen beveger seg er nøye planlagt, endret og testet sammenlignet med utgående modell.

Demperne på sin side er ikke adaptive, og du får ikke luftfjæring. Det eneste trikset i boka er utkoblingsbare stabstag for bedre akselvandring i krevende offroadkjøring.

Toyota sier hele konstruksjonen fra ramme til hjuloppheng er laget for holdbarhet, og for at det skal være forholdvis enkelt å skifte deler når noe først ryker. Det konseptet er også årsaken til manglende luftfjæring.

Alt det er fint, men det som virkelig imponerer her jeg tusler frem i mellom 20 og 60 km/t utenfor veien, er hvor godt Land Cruiseren svelger unna de konstante ujevnhetene.

Verken på den konstant småhumpete asfalten først på dagen, eller her, over steiner og berg, har Land Cruiseren noen problemer med å dempe unna.

Sammen med den nye elektriske servostyringen, som isolerer vekk slag i rattet, er Toyotaen ekstremt imponerende. Jeg har kjørt en del på sånt underlag i Afrika før, med ulike biler, og kan ikke huske at ferden over humpete underlag har vært så smooth.

Det er rimelig å anta at det glimrende chassiset vil gi fordeler også i Norge. Enten du kjører på asfalterte fylkesveier med telehiv om våren, eller dundrer opp grusveien til hytta i 80 km/t.

Samtidig som jeg har reflektert over kjørefølelsen og komforten, har jeg også sjekket ut og brukt det nye interiøret.

Den firkantede formen fra utsiden, er videreført innvendig. Kvalitetsfølelsen i seg selv er nok ikke noe stort steg opp sammenlignet med før, men fremfor å være et sted som på en måte bare ble sånn, føles nå innsiden av Land Cruiser nå mer planlagt og tilpasset biltypen.

Infotainmentskjermen er kjent fra bZ4X og fungerer fint, og så er det masse deilige knapper å trykke på – ikke særlig mye flyttet inn i skjermen. Noen vil tro det er gammeldags, men her står funksjonalitet i sentrum, og Toyota treffer perfekt.

Utsikten gjennom frontruta, ut over det massive panseret, fortjener også å bli nevnt. Akkurat som hos Mercedes G-Wagen eller Jeep Wrangler, tilfører den føreropplevelsen en ekstra dimensjon. Dette er tøft. Som er ganske mye av poenget med denne bilen. Eller rettere sagt, biler som dette.

Imens alt dette har pågått, har jeg nesten ikke lagt merke til at det stadig har blitt brattere. Fortsatt ingen vei, bare for å ha det klart for oss.

Og nå plutselig så bratt, at jeg stopper for å legge inn lav-serie.

8-trinnsautomaten har riktignok lavt førstegir, men når utsikten forover, mens jeg klatrer meg over 2000 meter, kun består av blå himmel, er det bratt.

Multi-terrain Select lar meg velge mellom gjørme, sand og fjell når jeg er i lavgir. I høy, er valgene gjørme, sand, jord/grus og dyp snø. Og for begge, kan nå også Auto, velges.

Så jeg tar den. Det er bratt og vanskelig her, og ikke lenger et sted vanlige biler vil komme frem. Ikke firehjulsdrevne SUVer heller. Det største problemet er at fjellene åpenbart til stor del består av løse stener som gjerne flytter på seg samtidig som dekkene prøver å finne feste på dem.

Jeg lar Land Cruiseren jobbe på egenhånd, tidvis med både midt- og bakdiff sperret, og tildeler den til og med kontrollen på gasspedalen ved aktivere Crawl Control. En slags fartsholder for offroadkjøring. Den funker både oppover og nedover, og er spesielt kjekk å ha for sistnevnte. Du vil ikke at løsere steiner på venstre enn på høyre, kaster bilen sidelengs når det er så bratt nedover at du allerede henger i sikkerhetsbeltet.

Alt er enkelt å sette i gang, og så er det trygt å følge situasjonen ekstra nøye på skjermen via Multi Terrain Monitor. Kameraer rundt hele bilen gjør at du til enhver tid kan se hvor og hva alle hjulene holder på med.

Et par ganger kommer dessuten muligheten til å koble fra det fremre stabstaget til nytte. Nye Land Cruiser har allerede 10 prosent lengre akselvandring enn den gamle, og kobler du ut, får du enda 10 prosent til.

Dype raviner må krysses på skrå – da er det kjekt å ha bakkekontakt så lenge som mulig, før sperrene og automatisk kraftfordeling via bremsing, må ta hånd om den siste fremdriften. For selv denne bilen kan få et hjul eller to i lufta under slik kjøring.

Etter en lang dag i fjellet, stort sett bare uten noen form for vei under hjulene, er eventyret snart ute. En overnatting gjenstår, og noen timers kjøring langs vanlige marokkanske veier og småbyer til flyplassen.

Politikontrollene er så tette at du knapt rekker en slurk av vannflaska mellom dem, det er farkoster av ymse slag å navigere mellom der de kjører på kryss og tvers uten system, og i ny og ned skal en flokk sauer eller esler med eller uten tilhørende gjeter, ha førkjørsrett.

Jeg likte meg nok bedre alene – uten vei. Men Land Cruiseren liker begge deler. Antagelig uten å gå i stykker. Derfor liker jeg den.

Alt er egentlig som før, bortsett fra at Land Cruiser er tøff å se på. Og mye bedre å kjøre.

Galleri:

1 av 14