Av David K Andersen
Om du har lest del 1 og del 2 av sagaen om Jaguaren min, husker du kanskje at det begynte veldig bra. Så fortsatte ikke fullt så bra. Om du er vant til japansk bil det sjelden er noe feil med, vil jeg tro det du er i ferd med å lese kan fortone seg som rene actionfilmen. Men så slutter det også godt. I alle fall foreløpig.
Jeg kjøpte altså denne 06 S-Typen på 130 tusen km senhøstes i 2014. Bilen var billig, jeg villig, og «Engelsk bil» med Øystein Sunde ble spilt på mobilen av lystige kollegaer i lunsjpausene de første ukene.
De ventet på at noe skulle skje, og de fikk rett.
Bakbremsene måtte skiftes og det var tid for storservice. I utgangspunktet helt normalt for en 10 år gammel bil.
I februar 2015 ble time på verksted bestilt og skiver, calipere og klosser ble skiftet bak. Storservice ble tatt, og automaten flushet sånn for sikkerhets skyld. Dieselvarmeren, som ikke virket, fikk en diagnose ala «prøver å starte men får det ikke til», og virker derfor fortsatt ikke (den prøver imidlertid fortsatt iherdig, hvilket medfører fryktelig vond lukt inne i bilen når man står stille med kald motor).
Arbeidet ble eksemplarisk utført av Flissundet Motorservice som har god erfaring også med biler av den litt mer uvanlige sorten. Så langt egentlig alt normalt. Prisen på det hele derimot – not so much.
Ikke fordi verkstedet var dyrt, men fordi delene kostet nok til å brødfø en norsk kjernefamilie i to måneder. Verkstedet både ringte meg om deleprisene på forhånd og ga rabatt på dem, men neste gang kommer jeg nok til å sjekke opp muligheten til å bestille direkte fra Jaguarens hjemland.
Etter dette, var alt vel helt til motorlampen begynte å lyse på vårparten. Jeg mistenkte årsaken var en av dieselmotorens mange forbannelser – EGR-ventilene. En diagnose viste at ja, det var dem (V6 = 2 stykker). Prisen på dem var i likhet med bakbremsene i klasse med månedlig matbudsjett. Jeg bestemte meg for å vente og bare kjøre til det ble verre.
Så der fartet jeg rundt med gul motorlampe i dashen mens jeg forbannet dieselmotorens generelle eksistens og antakelig en eller to tilfeldige andre trafikanter også (bare sånn fordi jeg var i dårlig humør). Helt til motorlampen plutselig bare forsvant. For en glede.
I alle fall frem til neste dag da den kom igjen. I to tre måneder kom den og gikk. Til min store begeistring ser den overraskende ut til å ha gitt helt opp nå – har ikke sett den på månedsvis. Det samme gjelder forsåvidt varsellampen for passasjerairbaggen. Den viste seg tidvis det første halve året, men nå er det lenge siden jeg har sett noe til den. Enten er vel alt i orden, eller så er vel alt feil.
I høst skulle Jaguaren på EU-kontroll. Eller det vil si. Det skulle den ha vært på i juni. Masebrevene fra Vegvesenet så imidlertid ikke jeg så nøye på – regnet med de gjaldt en av de italienske gledene jeg har i garasjen som ikke er helt friske for tiden. En nærmere kikk på disse brevene – i november – viste imidlertid at et par av dem gjaldt Jaguaren. Jajaja, jeg burde sett på skiltnummeret og skjønt det selv. Men det skjedde visst ikke.
Det som var skikkelig rart med den EU-kontrollen var likevel ikke at den ble tatt altfor sent. Det rare var at bilen gikk gjennom. Og det med kun én 1-er feil: Refleksvest mangler. Har du hørt på makan? Jeg hadde ikke det. Først trodde jeg kundebehandleren på verkstedet tulla. Da jeg så kontrollseddelen begynte jeg nesten å grine. Ikke så rart, jeg hadde sett for meg potensielle kostnader tilsvarende resten av kommende års matbudsjett for kjernefamilien innblanda i saken lenger opp.
Med unntak av et kommende registerreimskifte, er dermed Jaguar-hverdagen en dans på roser for tiden.
På grunn av stadig testing av nye biler går ikke S-Typen veldig mye, men jeg har fått på den rundt 10 tusen kilometer på et drøyt år. Og for noen fantastiske kilometer det har vært. Tror jeg kjørte rundt 80 nye biler i 2015, men det er jammen ikke mange gangene det ikke har vært en glede å synke ned i det enorme skinnsetet på S-Typen etter innlevering av testbil.
Jada, det er mye å ta tak i. Designet er ytterst tvilsomt, styringa ikke nærheten av like bra som på en tilsvarende BMW 5-serie, bakseteplassen merkelig begrenset med tanke på bilstørrelsen og litt sånne ting. Dessuten tror jo alle det er en Ford Mondeo under skallet (DET ER X-TYPE SOM DELER PLATTFORM MED MONDEO FOR SVINGENDE).
Men det spiller ingen rolle. V6eren er fortsatt den smootheste dieselmotoren jeg noen gang har prøvd, 6-trinns automaten girer sømløst, setene er er av det beste som finnes, støynivået er særdeles behagelig, fartsressursene betydelige, forbruket hyggelig, Alpine-anlegget fortreffelig og fjæringskomforten glimrende. Dette er dessuten sportsversjonen med senket chassis og litt sånt, og selv om styringen og dieselmotoren ikke er noen pådriver når det går unna på svingete veier, imponerer den virkelig. Du skal opp på overraskende råe konkurrenter for å henge med.
Det er likevel totalfølelsen når jeg kjører som er hovedsaken. Det er avslappende, sobert og jeg får følelsen av å kjøre en bil som er noe ut over det vanlige. Det virker som om de som konstruerte den virkelig prøvde å lage noe knallbra. Det klarte de også. I alle fall sånn ca.
