Dobbeltest: Kia Sportage 4×4 – diesel mot bensin

Tekst og foto: David K Andersen

Med firehjulstrekk og alt utstyr, har ikke helt nye Sportage noen prisfordeler mot konkurrentene. Nå må den populære Kiaen matche kun på egenskaper. Gjør den det? Og hva er best i disse antidiesel-tider? Vi har testet Kia Sportage mot Kia Sportage – begge i toppversjonen GT-line.

Tøffe forhold
Prismessig spenner nye Sportage uvanlig bredt for en bil i dette segmentet. Den rimeligste modellen med forhjulstrekk og 115 hestekrefter starter på svært rimelige 289 900 kroner. De to testbilene befinner seg i andre enden av skalaen. Dieselen med 136 hestekrefter og manuelt gir koster 469 900 kroner, mens bensin-versjonen 177 hestekrefter og automat 539 900. De er begge topputstyrt.

Den tøffe realiteten sier at nye Sportage i disse utgavene møter beinhard konkurranse. Populære Mazda CX-5 er rimeligere, både som 150 hk diesel manuell og som 192 hk bensin automat. Nissans to alternativer, Qashqai og X-Trail, er rimelige, men kommer ikke med bensin, firehjulstrekk og automat. Ford Kuga kan tilby lignende motorer og utstyr, men er litt dyrere, mens tilsvarende versjoner av Honda CR-V koster omtrent det samme. Sportagen må også slite med de to hybridene Toyota RAV4 og Mitsubishi Outlander, og dessuten broder Hyundai Tucson. Ja, noen av disse er både større og litt mindre enn Sportage. Kanskje noen er mer SUV mens andre mer Crossover. Men vi snakker samme biltype og samme prisleie, det er i denne gjengen kjøperne befinner seg. Som sagt: Nye Sportage må virkelig levere.

Voksende design
Å følge opp forrige Sportage må ha vært både lett og vanskelig på én gang. Lett fordi den på enkelte områder hadde en del å gå på. Vanskelig fordi modellen var ekstremt suksessrik – hvordan erstatter du en vinner?

Utseendet talte definitivt for den gamle modellen. Design-guru Peter Schreyer hadde flyttet fra Audi til Kia og sjokkerte med hva han kunne få til hos koreanerne – ingen folkelig crossover eller SUV var på det tidspunktet i nærheten av å levere style som Sportage. Den nye er ikke en fulltreffer like lett.

Kollega Vegar og jeg sitter i den ene bilen og ser på den andre. -Nå liker jeg den, sier jeg. Vegar er ikke helt enig. Han avsløres med et «njææ», og jeg skjønner påstanden min må forsvares før kverulanten kommer borti egen startknapp.

Joda, jeg var skeptisk jeg også. Den er så avrundet og snill, de skarpe linjene er ikke lenger så tydelige. Og hva med de frontlyktene oppe på panseret og tåkelysne med fire dioder i hver? Er det ikke litt freaky?

Greia er at man må slutte å se så hardt etter en skarpere versjon av den forrige og heller la den nye synke inn litt. Likhetstrekkene er der; den høye midjen med de lave siderutene og den velkjente avslutningen av bakdørene. Men den har blitt mer voksen. Og proporsjonene gjør den godt – panseret viser mye mer muskler enn før. Tigernose-grillen kan vel ingen mislike, og frontlyktene i form av doble sølv-sylindre med trippel-LED er knalltøffe og gir highttech-vibber. Baken har stilige LED-lys og fine profiler. GT-line gir ekstra styling og gjør den fetere og mer komplett.

-Men de tåkelysa, bryter Vegar inn. -Der kunne det vært en LED-signatur i form av en linje istedet. Om kriteriet er skjønnhet, er jeg enig. Gjenkjenningsfaktoren er imidlertid stor og veier opp.

Alle gode ting er tre
Bortsett fra ulik motor og girkasse er de to bilene helt like. Forskjellig konsoll mellom forsetene er det eneste. Interiøret er definitvt på listen over Sportagens beste egenskaper. Plussene i margen kommer på tre områder; kvalitetsfølelse, brukervennlighet og plass.

En
Hardplast kryper riktignok litt i høyeste laget rundt knappekonsollen i midten, men det er eneste virkelige ankepunkt. Vi snakker ikke premium-følelse, men dette er virkelig bra. Ikke til å være Kia, men bare virkelig bra. Dashbordet og dørsidene er i softtouch-materiale, skinnet i rattet føles fint, designet er stilig og tøft og knappene har fin følelse.

To
Brukervennligheten er enestående. Kia har organisert midten av dashbordet med fire knapperader. Den øverste består av hurtigvalg til infortainment, de to i midten styrer klimaanlegget og med den nederste kontrollerer du varme og kjøling i ratt og seter. Knappene er passe store og tydelig merket.

Selve infotainmentsystemet er glimrende enkelt å bruke og responderer fint på kommandoer. Instrumentene supertydelige, kjørecomputer enkel å bruke og rattknappene er både logiske og delvis i form av vippebrytere som er mer tilfredsstillende å bla i menyer eller justere volum med enn vanlige knapper.

Kort sagt våger vi å påstå at Sportage er en av de absolutt mest brukervennlige og ergonomisk gode bilene du kan kjøpe i dag. Ikke noe hokus pokus – bare rett frem, enkelt og tydelig.

Tre
Plassforholdene står ikke tilbake for punkt 1 og 2. Foran kan umulig noen ha problemer med å finne seg til rette; kort, lang, tynn og mindre tynn har det flott. Det er enkelt å gå ut og inn og sete og ratt har justeringsmuligheter som gjør at de fleste burde finne en fin sittestilling. Setene, som både har varme og kjøling, er mye bedre å sitte i enn i forrige Sportage, men er fortsatt kanskje litt i hardeste laget.

I baksetet råder danseplass. Så romslig er det, at voksne lett kan sitte med benene i kors. Sittekomforten er glimrende; seteputen har riktig avstand til gulvet slik at lårene får støtte, den er komfortabelt utformet og med justerbart ryggstød kan du virkelig lange ut.

Som i de fleste biler med varme i baksetet, er det bare de to ytterste plassene som er utstyrt med dette. Familiemann Vegar – med tre barn – har stadige foredrag om at også midtsetet på ulike biler burde hatt varme. På ett eller annet vis må budskapet ha nådd Kias norske importør, for testbilen var utstyrt med saueskinn på midtplassen.

Bagasjerommet er lettlastet og tar 491 liter. Ikke størst og ikke minst – antakelig omtrent passe for de fleste. Setene felles fint og det er i det hele lite å klage på. Samme plass som i en skikkelig stasjonsvogn får du ikke, men en del tas igjen av baksetet.

Bensin mot diesel
-Jeg ville kjøpt dieselen, sier Vegar. Jeg er ikke enig, men han har rett i at den har en god del gående for seg.

Først og fremst har Kias tolitersdiesel blitt særdeles stillegående og behagelig å ha med å gjøre. Sammenlignet med den mindre 1,7-liters motoren forhjulstrekkeren og en rekke andre Kia-modeller er utstyrt med, er denne virkelig raffinert. Den er faktisk av de mest behagelige dieselfirerne på markedet.

Forbruket, som for oss havnet på rundt 0,6 liter pr mil, tiltaler også. Det samme gjør dreiemomentet som er tilgjengelig tidlig i registeret og gir fint skyv ved normal kjøring. Toppeffekten er imidlertid begrenset og bilen er på ingen måte noen sprinter. 0-100 km/t tar 10,5 sekunder, så 20-30 hestekrefter ekstra hadde kommet godt med. Bilen er ikke treg, men med tanke på prisen burde den kanskje levere litt bedre her.

Over i bensinbilen kan man i alle fall ikke klage på toppeffekten. De 177 hestene biter godt fra seg og bilen skyter fart på en helt annen måte. Fordi det er en 1,6-liter med turbo, føles den noen ganger litt seig på lave turtall – du må trykke gasspedalen litt lenger inn enn du skulle tro for å få den til å gå. Men når den først kommer, er det bra trykk.

Mer raffinert og stille er den også, selv om lyden du såvidt hører når gassen trykkes helt ned ikke er spesielt tilfredsstillende. Automatkassen har sikkert noe å si her, men bensin-versjonen føles mer moderne, stille og voksen enn dieselen.

Forbruket er naturligvis noe høyere, men jeg synes ikke våre 0,73 liter pr mil er så galt med tanke på biltypen og motoriseringen. Kjører du mye, er det naturligvis dieselen som gjelder, men da skal du kjøre litt altså.

Manuell mot automat
Forrige Sportage hadde ikke særlig trivelig giroverføring. Sånn er det ikke lenger – dieselen har passe lang girspak og er superlett og presis å gire med. Gassresponsen og dieselmotorens evne til å dra uten å klage i alle situasjoner, gjør den superlettkjørt – det er så du tenker at automat egentlig er overflødig. Velger du å bruke sjettegir, slik du bør for å holde forbruket så lavt som mulig, må du gire litt mellom det og femte på landeveien for å holde koken.

Bensinversjonen har Kias nye og egenutviklede 7-trinns dobbeltclutchkasse, DCT. Da jeg testet den i Kia C’eed for noen måneder siden imponerte den. Like enestående synes jeg ikke den er i denne bilen, den er litt treg til å reagere innimellom, og jeg forstår ikke hvorfor ikke girskiftene under karftig pådrag kan være raskere når det tross alt er snakk om en dobbeltclutchkasse.

I vanlig kjøring fungerer den imidlertid upåklagelig for det aller meste – bedre enn en konvensjonell 6-trinnsautomat. Bensinforbruket viser dessuten at den gjør jobben sin effektivt. Ekstra pluss for at den tydelig forstår både nedbremsinger og nedoverbakker – da hjelper den på retardasjonen ved å gire ned så du får motorbrems.

Komfort og kjøreegenskaper
Chassiset på nye Sportage er ikke så mye forandret sammenlignet med hva den forrige hadde. Vi snakker McPherson foran og multilink uavhengig hjuloppheng bak. Måten det er satt opp på er imidlertid milevis bedre enn på den gamle, som tross avansert chassis ikke nådde helt opp på hverken komfort eller kjøreegenskaper.

Disse to bilene føles mye mer justert inn og påkostet i måten de kjører på. Den litt sånn typiske SUV og Crossovergreia med at store hjul på personbilaktig chassis medfører tvilsom fjæringskomfort over skarpe ujevnheter og på skikkelig dårlige grusveier, er fortsatt litt til stede. Men det er mye bedre enn før og i alle fall ikke noe dårligere enn andre i klassen.

På vanlig vei flyter bilene godt og dempingen føles solid uten å være hverken for myk eller hard. Med lavt støynivå blir komfortnivået fint.

Fordi begge testbilene er i toppnivået GT-line, er de utstyrt med en ny styring hvor den elektriske servoassistanen er flyttet fra rattstangen og istedet montert nede på tannstanga. Vi er ikke så sikre på om det gir all verdens styrefølelse, men den føles definitivt mer direkte og gjør bilen presis og fin å kjøre. Litt mer vekting mens man kjører i sving kunne hjulpet, den blir litt lett på rattet. Ved rett frem-kjøring funker det imidlertid finfint.

Ingen av de to har særlig sportslige ambisjoner. De ligger utmerket på veien og chassiset tar problemfritt unna alle utfordringer. Bensinversjonen er drøyt 50 kg lettere, og vi merker faktisk forskjellen – antakelig fordi vektbesparelsen skjer foran. Den styrer inn litt bedre og føles litt mer balansert. Noen moroklumper på svingete vei er imidlertid ingen av dem, det er tydelig at den biten naturlig nok ikke er prioritert.

Varianter – hva skal man velge?
I og med at dieselen er manuell og bensinen automat, blir ikke sammenligningsgrunnlaget i denne testen helt riktig. Diesel automat i GT-line koster bare 20 000 kroner mindre enn bensinversjonen her, og når den har 41 hester mindre og en litt gammeldags 6-trinns convertautomat som sørger for 0-100 på 12 sekunder, skal du virkelig være dieselfan for ikke å velge bensinen.

Om bensinversjonen er verdt 70 000 mer enn diesel manuell med samme utstyrsnivå, er et vanskeligere spørsmål. Jeg hadde nok kostet på meg bensinbilen, mens Vegar heller mot dieselen.

Men du må jo ikke velge toppustyrte GT-Line, og kanskje behøver du ikke firehjulstrekk heller? Kia har et veldig fint utstyrsnivå som heter Classic PLUS. Bensinturboen kommer bare i GT-Line, men dieselen får du til 389 900 med firhejulsdrift og manuell i det nivået. Diesel firehjulsdrift automat i Exclusive-nivå er nesten like godt utstyrt som GT-Line og koster 479 900 – den er ikke et dumt alternativ.

Ellers er det ikke til å komme bort fra at de forhjulsdrevne versjonene er de som virkelig gir mye bil for pengene. 115-hestersdieselen starter på superlave 289 900. Da synes vi den er litt for tynt utstyrt for en ny bil i dag, men legger du på 40 000 til Classic Plus, har du en bra utstyrt bil til en grei penge. 1,7-litersdieselen på 115 hk bråker litt mer enn toliteren vi testet denne gangen, men den er omtrent like rask i akselerasjonen. De forhjulsdrevne bensinversjonene med 132 hk er også gode kjøp og går bra nok, men siden de ikke har turbo, må turtallet brukes flittigere.

Konklusjon
Jeg synes Sportage har kommet langt nå. Den får store pluss for brukervennlighet og plass. Selv setter jeg mest pris på forbedringene som er gjort i måten bilene kjører på. Mot konkurrentene er ikke Sportage uten videre best på alt, men jevnt over har nivået nå blitt veldig høyt og totalt sett synes jeg disse to er blant de beste i klassen. Det bør de også være prisen tatt i betraktning.

Her er et sammendrag av utstyrsnivåene. Prisene ser du i tabellen under.


Classic inkluderer blant annet 16 tom alu, bakkestarthjelp, tilhengerstabilitetssystem, Isofix, dekktrykksmåler, justerbar bakseterygg, multifunksjonsratt, varme i for- og baksete, DAB, blåtann, 6 høyttalere og start/stopp system.

Classic Plus inkluderer i tillegg blant annet 17 tom alu, LED kjørelys, tåkelys foran, p-sensor bak, oppvarmede el. innfellbare speil med blinklys, autobrems, filskiftvarsler, USB i baksete, skinn ratt og girspak, oppvarmet ratt, cruise, el. just korsryggstøtte, ryggekamera, skiltleser, fjernlysassistent, klimaanlegg, regnsensor, aut avblending speil, varme under vinduspussere og 7 toms infotainment med Navigasjon.

Exclusive inkluderer i tillegg blant annet 19 tom alu, belyste dørhåndtak, bi-xenon, lyktespylere, LED baklys, p-sensor foran, andre instrumenter med 4,2″ TFT display, delskinn, 10-veis el. justering førersete, 8-veis el. justering passasjersete og nøkkelfri tilgang og start.

GT-Line inkluderer i tillegg blant annet utvendig stylingpakke med for eksempel LED tåkelys med mer, adaptive bi-xenon, 19 toms aulefelger i eget design, blindsonevarsler, filholder, varsling for kryssende trafikk bak, LED interiørlys, trådløs mobillading, skinninteriør med ventilerte seter, sort taktrekk, alupedaler, automatisk parkering, JBL lydanlegg med sub, 8 toms infotainment med navigasjon, sportsratt i skinn, panorama soltak i glass.

Data (fabrikktall)