100 mil og én uke i Norges billigste SUV gir bilglede vi har savnet.
Av David K Andersen
Dette er en blogginnlegg, ønsker du å lese test av Dacia Duster, trykk her!
Alt skal være fancy, sånn har det blitt. Ikke så rart – vi har bedre råd, og da vil vi så klart ha mer bling. Vi vil føle oss påkostede.
I prosessen, blir det som er så enkelt at det grenser til genialt, og den gleden det gir å oppleve hvor bra slike løsninger funker, omtrent borte.
Men du husker det kanskje? Du som er gammel nok til å ha eksistert 70-, 80, ja til og med 90-tallet. Det samme gjør du som liker, og kjører gamle biler.
Først handlet det nemlig ikke om hvor bra bilen skulle være, men mer om du hadde råd til å ha bil eller ikke. Etter at det å ha bil ble mer vanlig, ble spørsmålet om familien hadde råd til å ha to biler. Ikke helt i tiden kanskje, men en stor og fin bil til far, en liten, og så billig som mulig, til mor. Sånn var det.
Også ungdommen sørget for enkle, billige biler. Husk at før, kunne du ikke kjøpe en EU-godkjent japse for en halv månedslønn og kjøre med den i årevis. Nye biler rustet opp i løpet av få år, motorer måtte totaloverhales etter 100 000 km, og så videre.
Derfor strevde bilprodusentene med å lage enkle billige biler. Det de kom opp med, var noen ganger særdeles gledelig.
Volkswagen Boble, Mini, Fiat 127, Peugeot 205, første og andre generasjon Golf – listen er lang. Felles? Geniale biler som var kule å kjøre, kule å bruke. Imponerende god plass med tanke på størrelsen, lavt forbruk, velvillig liten motor, lav vekt og underholdende kjøreegenskaper, var typiske kilder til hverdagsglede.
Det er ikke sånn lenger. Mye av det er det faktum at vi har råd til mer. Litt av det har med strengere offisielle krav til sikkerhet og miljø. Og litt, med at alle ting som masseproduseres, er billigere å lage nå enn før. Både fordi produksjonsmetodene er bedre, og fordi ting gjerne lages steder der lønningene er vesentlig lavere enn hos oss.
Dacia Duster er imidlertid en slags survivor i grenen. Det rumenske bilmerket er litt av det samme for Renault som Skoda er for Volkswagen. Bare at Dacia er enda litt enklere og rimeligere.
Dermed er dette Norges billigste SUV, den koster 300 000 kroner. Inkludert skikkelig firehjulsdrift, alt utstyr og brukbare plassforhold for små familier. Fra-prisen er nede på 239 900.
Hadde det ikke vært for den norske engangsavgiften staten skal ha, som er på 88 400 kroner for denne toppversjonen, hadde vi virkelig, virkelig snakket billig SUV. Så er den også særdeles populær lenger sør i Europa, og denne helt nye versjonen som kom tidligere i år, er blant seks finalister Autobests «Årets bilkjøp»-kåring.
Selv er jeg glad i mange biltyper. Luksusbiler, amerikanske pickuper og sportsbiler. Ja, og gamle enkle småbiler da. Det er vel dem det er flest av om opptelling i garasjen skulle foretas.
Grunnen er tingene jeg allerede har snakket om. Dette enkle men geniale, og morsomme, som kommer ut når en bilprodusent virkelig anstrenger seg for å gjøre det billig.
Den muligens litt spesielle interessen, har jeg også hatt sjansen til å plage et antall designere, utviklingssjefer og ingeniører med opp gjennom. Eller ikke plage faktisk, for de også liker disse bilene.
Og de aller fleste er enige: Den vanskeligste bilen å lage, er den som skal koste minst mulig, men klare mest mulig.
Duster er definitivt en sånn bil. Genialt enkel og robust. Og litt morsom, sort of.
Utvendig ser det jo mest ut som en moderne SUV, med litt større offroad-ambisjoner enn snittet. På innsiden derimot, er det mindre fancy.
Sort og grov plast, enkel analog instrumentering, liten infotainmentskjerm med få valg, og ingen tegn til jåleri i noe som helst.
Ikke alt funker optimalt, men totalt sett, er det et befriende sted å være. Den prøver ikke en gang å være jålete. Det er nesten så du stresser ned litt. Siden alt er så enkelt og greit.
Sammen med god bakkeklaring, seriøst firehjulsdriftsystem hvor du kan låse den med trekk på alle fire, og en gjennomgående følelse av at alt er laget for å brukes, og at det tåler å brukes til hva det er laget for, slipper du å være redd for at noe går i stykker.
Det er en utrolig deilig følelse i en ny bil. Nesten litt som å kjøre en gammel bruktbil det ikke er så nøye med. Sinnsro.
Dessuten er det langt fra sånn at alt på Duster holder enkel klasse. Chassiset for eksempel, har faktisk en ting eller to å lære bort til langt dyrere biler.
Fjæringskomforten er god, og kjøreegenskapene bryr seg lite om bilen er tom eller fullastet. Fjærer og dempere kan umulig være billige, for i Duster kan du svinge rett av veien og nærmest hoppe ut på jordet uten at den er i nærheten av å bunne fjæringen. Det er lett å finne konkurrenter som både har dårligere komfort og bruker opp hele fjæringsveien bare for et telehiv.
Støynivået er dessuten behagelig lavt i alt under 110 km/t. Over det blir turtallet i høyeste laget, men vi unnskylder det med tanke på den geniale girkassen.
Her er det nemlig manuelt gir, og slagene er tilfredsstillende korte og presise. Du verden så moro det er å kjøre bil hvor du girer selv – du er jo faktisk en aktiv del av kjøringen og bidrar med arbeid som gjør at du når målet.
Dessuten er Duster utrolig lavt giret, og hva betyr det? Jepp; offroadkjøring blir lettere. Dessuten kan du jo dra hele 1 500 kg tilhenger med den 1 320 kg lette bilen. Med lav giring kan du både rygge og manøvrere rolig og fint uten å brenne clutch.
Dieselmotoren på 1,5 liter og 115 hestekrefter gir nok krefter til den lette bilen, og hva med dette: 6 dager, 120 mil og alt fra by- og landeveiskjøring til offroad. For ikke å snakke om 40 mils helgetur med bilen full av familie og bagasje. 0,56 liter pr mil.
Er du alene i bilen og tar det pent, kan du ende på tall som på bildet under. Diesel er så definitivt både økonomisk og miljøvennlig, så lengde den brukes på riktig sted.
Når diesel ofte er betydelig rimeligere i innkjøp enn bensin, blir dette ganske så mye rimeligere å kjøre med enn «divlinjen Norge vil ha», altså ladbar hybrid. I alle fall sånn jeg bruker en bil.
Til sammen, blir det en slags ujålete glede å bruke denne bilen. En kombinasjon av at den er lett og villig enten du er på eller av veien, kompetent i chassiset, lettkjørt til hundre og enkel å bruke. Samtidig er den så robust og solid at du føler du kan gjøre hva du vil med den, og kjøre over alt, uten å være redd for at noe skjer. Kostnadsnivået både for innkjøp og bruk styrker følelsen.
Kjøreopplevelsen er dessuten mekanisk – du føler fullt og helt at det er du som kjører. Det er ganske underholdende i seg selv.
Det er enkle er ofte det beste, har vi hørt. I bilenes verden, er det fortsatt mulighet til å praktisere det, og ha det riktig så trivelig samtidig.
Bilder fra Dacia:
