Test: Mercedes E220 d All-Terrain

Når verdens antatt beste stasjonsvogn blir enda bedre: Møt E-klasse All-Terrain.

Tekst og foto: David K Andersen

Det er ikke lenge siden jeg testet Mercedes E220T d, stasjonsvognutgaven av E-klasse, med dieselmotor. Med størst bagasjerom i klassen, utrolig komfort, skyhøyt sikkerhetsnivå, fantastisk interiør, verdens kanskje beste dieselmotor og generelt veldig høyt teknologi-nivå, er det vanskelig å se for seg at det eksisterer en bedre stasjonsvogn. I alle fall så lenge det store bagasjerommet er en viktig del av helheten.

Du kan lese testen av Mercedes E220T d her.

Så skjedde altså dette: All-Terrain. Og den er enda bedre. Jeg skal forklare.

Stilig + tøff
Den viktigste grunnen er ikke utseendet, men la oss ta det først likevel. Sorte skjermbreddere og annet design i nedre del av front og stjert høres ikke mye ut, men er det i praksis. Nå kan det ha noe med hvitfargen på testbilen å gjøre, eller kanskje kombinasjonen av den og de sorte detaljene, men uansett: Denne bilen vender hoder i betydelig større grad enn den vanlige stasjonsvognutgaven. Faktisk er det sånn at den utmerker seg ved å trekke mange lange blikk.

Da jeg først hørte Mercedes skulle lage en Allroad/Cross Country-versjon av E, ble jeg litt nervøs. Så liksom ikke for meg hvordan det skulle ende opp. Men det gikk altså over all forventning: En allerede stilig bil har blitt tøffere. Det er nemlig noe med kombinasjonen av stilig og tøff som funker godt her. I tillegg til masse andre ting såklart: Den tøffe fronten som bringer tankene til GT, det superkorte overhenget foran, eller måten den nesten henger litt med bakdelen på, for å ta noen eksempler.

Velger du den i en grånyanse, funker nok det hele mindre bra – dette er bilen for tydeligere farger. Jeg håper mange tør gå for det.

På innsiden er ting identisk med vanlige E-klasse. Det har vi skrevet mye om før, og du kan lese om det i testen det er linket til over. Men vi kan jo slå fast nok en gang at det er et usedvanlig fint sted å befinne seg. Det er litt sånn at du nesten blir lei deg når målet er nådd og kjøreturen over.

En ekstra notis i den sammenhengen, som jeg nå, etter tilsammen rundt fire uker og et betydelig antall mil i ulike E-klasser, kan slå fast, er følgende: Dette er en bil av den typen du bare liker mer og mer jo lenger du kjører og jo flere dager som går. På Bil og Motorbloggen dømmer vi biler etter en lang rekke kriterier, men akkurat dette må vel være noe av det aller viktigste. I alle fall for deg som liker å kjøre.

All-Terrain
Men en liten tur tilbake til innsiden igjen, for alt er ikke helt likt. For det første har All-Terrain luftfjæring som standard. Det betyr at du kan velge mellom ulike kjøreprogram. Og for det andre, har den et kjøreprogram som heter All-Terrain.

Da hever bilen seg maks og du får 15,6 cm bakkeklaring – ikke mange centimeterne mindre enn en fullgod SUV. Til vanlig sitter den forresten 2,9 cm høyere på hjulene enn en stamdard E-klasse. Maks-hastigheten i All-Terrain-modus er begrenset til 35 km/t, og i tillegg til ekstra bakkeklaring, skrur antisladd- og antispinn-systemene til alle kraner.

Det betyr at firehjulsdriften slutter å prioritere ting som stabilitet på glatt føre i høy hastighet, og bare konsentrerer seg om fremkommelighet. Nå er ikke dette en bil du, eller i dette tilfellet jeg, kaster opp i ei steinrøys for å teste kraftfordelingen forover og bakover, eller sideveis, men jeg testet den på løst underlag. Der ålet den seg problemfritt frem.

Og vi vet jo fra før at Mercedes tar firehjulsdrift seriøst, les mer om den biten her. Det er med andre ord ingen grunn til å tro annet enn at All-Terrain vil kunne legge en og annen konkurrent bak seg idet hyttevei blir til sti.

Dårlig vei
Det er imidlertid tilbake på vanlig dårlig norsk vei at bilen fungerer aller best. Og det er nå hovedårsaken til at jeg mener All-Terrain er et godt hakk bedre enn vanlige E-klasse kommer. Med litt lenger fjæringsvei, luftfjæring og ett hakk høyere profil på dekkene, blir nemlig denne vogna et under av komfort.

Det spiller like liten rolle om du kjører på snø, is, asfalt eller grus, som hvilken forfatning veien du er på befinner seg i. Joda – du merker det jo om du treffer store hull i grusveien, men ikke mye. Flyten er utrolig, og sammen med firehjulsdriften opplevde jeg det fullkomment avslappende å cruise i 80-90 på temmelig dårlige grusveier. Og du får det ikke bare igjen på bygda – hovedstadens veistandard har som kjent også noe å gå på.

Støynivået holdes for øvrig svært lavt, også når hjulopphenget jobber på spreng og grus spruter i skjermene.

Med all plassen og premium-følelsen i tillegg, føles dette på mange måter som den optimale bilen for Norge.

Ulemper?
Prisen er naturligvis en av dem, herligheten koster tross alt over millionen med utstyr. Samtidig er den relativt snilt priset sammenlignet med en vanlig E220T d. Denne koster omlag 100 000 kroner mer enn den bakhjulsdrevne normal-versjonen jeg testet forrige gang.

At du bare får den som 220 diesel kan muligens også holdes mot den. Samtidig snakker vi antagelig verdens beste firesylindrede dieselmotor. Stillegående og raffinert, perfekt matchet med 9-trinns automaten, som i seg selv er verdt et brev hjem.

194 hestekrefter og 400 Nm skyter deg dessuten til 100 km/t på 8 sekunder blank, så du kan ikke klage på fartsressursene heller. Og med forbruk bare litt over halvliteren, kjører du veldig rimelig, størrelse og vekt tatt i betraktning.

Sportslig er den imidlertid ikke. Jeg tar et lite forbehold om den biten siden jeg bare har kjørt den med vinterdekk. Men selv om veigrepet som genereres er enormt, og du dermed kan ta svingene både raskt og sikkert, innbyr den ikke spesielt til lek. I alle fall ikke på svingete asfalt-veier. Alt kan man dog sjelden få, og komfort-orienteringen passer uansett både E-klasse og All-Terrain-konseptet best.

Konklusjon
Norge er et lite land, så at noen bygger en bil spesielt med oss i tankene, skjer bare ikke. Men om noen skulle gjort det, tror jeg de hadde endt opp med noe ala denne. Årsaken er selvfølgelig evnen til å håndtere dårlige veier og ulike føreforhold. Sammen med E-klassens alle andre gode egenskaper, blir det altså fulltreff og en tilnærmet perfekt «Norgesbil».