Av David K Andersen
Hvis du hadde noen ekstra kroner på 70- og 80-tallet, kjørte du stor sedan. Men ikke BMW eller Mercedes slik som i dag. De bilene var reservert eliten som virkelig hadde mye penger. For vanlige folk med litt ekstra, var det biler som Ford Granada og Scorpio og Opel Rekord, Omega, Commodore og kanskje Senator som utgjorde den oppnåelige drømmen. På 90-tallet fikk folk etterhvert mer penger, og stadig flere gikk over til BMW, Audi og Mercedes, samtidig som japanerne virkelig fikk fotfeste i storbil-segmentet med biler som Toyota Camry og Nissan Maxima. Plutselig var det ingen som ville ha de europeiske storbilene lenger, og da vi nådde 2000-tallet, var det heller ingen som ville ha store japanske sedaner i Norge og Europa og dermed forsvant også disse. Skal du ha en stor og komfortabel tradisjonell sedan i dag, må du satse på en premiumbil. Siste rest utgjøres av Volvo S80, men den selger ikke stort.
I USA er det annerledes. Der har fortsatt store og rimelige sedaner en stor markedsandel. Faktisk er de de mest solgte personbilene med Toyota Camry og Honda Accord (større enn den vi får kjøpt i Norge). Størrelsesmessig er de to bilene litt mindre enn en Mercedes E-klasse. Over der igjen selges det også bra av biler som Hyundai Genesis, Toyota Avalon og Nissan Maxima. Vi snakker virkelig store biler, nesten S-klasse/7-serie. Jeg kjørte en Nissan Maxima et par uker nylig. Dette er en merkelig bil og ikke likt noe av de jeg er vant med fra før i og med at ikke noe liknende tilbys i Europa. Men jeg har sansen for store komfortable sedaner, det finnes få bedre måter å komme seg fra a til b på.
Designmessig, er inntrykket blandet. Fronten, med hevede forskjermer og en ganske muskuløs grill, ser kjempebra ut og gir bilen et greit særpreg og en tøff framtoning. Bakenden er det værre med, den har tatt litt vel mye inspirasjon fra Mercedes Maybach. Det blandede innrykket fortsetter innvendig. Dette er definitivt ikke premium, men likevel bedre enn hva man finner i en Avensis. Noen steder har man benyttet soft-touch-materialer som gir et påkostet inntrykk, mens på andre områder, som feks rattet, får man følelsen av å sitte i en Juke. Appropos å sitte: Setene er enorme og gir flott komfort og brukbar sidestøtte. Sittestillingen er det heller ikke noe å utsette på, jeg kan sitte lavt med rattet i fanget slik jeg liker. Plassen både foran og bak er virkelig bra og fire lange personer kan reise komfortabelt på lange turer.
Maximaens beste kort, sitter under panseret: Den gamle motoren fra 350Z, altså en V6 på 3,5 liter. Effekten er 290hk. Den er stillegående til vanlig, men leverer fra seg en fin rapsnede og sporty V6-lyd når man tråkker på. Ikke like vibrasjonsfri og kultivert som en bensin-V6 fra Mercedes, men ikke langt unna, og milevis foran de raklete firer-dieselene man er vant til i store sedaner som BMW 520d. Bilen har forhjulsdrift og girkassen er av CVT-type. Her er det ingen gir, bare «sluring» hele veien. Gir man full gass, stiger turtallet til der makseffekten befinner seg på 6400 omdreininger, og der forblir det, mens girkassen ordner med akselerasjonen. Ikke spesielt sporty og gassresponser er langt unna optimal. Likevel klarer bilen 0-100 på 6,3 sekunder, så draget er det lite å utsette på. Dessuten gir den trinnløse kassen en stor fordel med tanke på forbruk. På motorveien i 120-30 tusler motoren på 15-1600 omdreininger. Om man vil, kan man gire manuelt siden man i dette programmet for kassen har lagt inn 6 kunstige gir, men det gir ikke spesielt mye mening.
Med unntak av en A-stolpe som hindrer sikten i kryss og skarpe svinger, er bilen selvfølgelig superlettkjørt. Dette er tross alt USA. Kjøreegenskapene fikk jeg ikke testet skikkelig i høye hastigheter, men det føles helt greit å forsere svinger. Den krenger ikke veldig mye, og oppfører seg stort sett som en gjennomsnittlig japansk sedan ved å være lett understyrt. Fjæringskomforten er meget bra, hjulopphenget arbeider effektivt uten at man merker det, og tar opp de ujevnhetene man kommer over uten at det merkes nevneverdig. Men så kommer problemene. Det første er styringen. Den er lett og tung om hverandre og mangler skikkelig følelse. Det største problemet, er at når du ligger på motorveien må bilen hele tiden passes med styringen og da den i tillegg er ganske tung, blir det fort slitsomt og absolutt ikke avslappende. En ennå større bommert, er at bilen er ekstremt følsom for sidevind. Det forsterker det forrige problemet med styringen: Man skal ikke engang opp i lett bris, før bilen er slitsom å kjøre. En merkelig bommert som i praksis for min del, gjør bilen fullstendig uaktuell å kjøpe.
At den likevel selger bra er ikke så rart. I USA er Maxima en velutstyrt storbil med nesten 300hk til under 200 000 kroner. Man skjønner jo at det er tiltalende! Skal du ha BMW med samme fartsressurser må du opp på en 535i, og den koster over 300 000 kroner med tilsvarende utstyr. Det prispåslaget er BMWen definitivt verdt, men er budsjettet på 200 000, så er det det, og da er dette mye bil for pengene. Selv hadde jeg nok satset på en annen av de mange spennende alternativene man kan velge om man bor på andre siden av dammen. Feks virker Hyundai Genesis og Chrysler 300, begge med bakhjulsdrift, V8 og nærmere 400hk, ekstremt fristende med en prislapp på 250 000 kroner.
