Test: Honda Civic Tourer – familiebil-kupp?

Av David K Andersen

Testbil: Honda Civic Tourer 1.6 i-dtec Executive Navi ADAS I, mai 2014, 8 dager, 978 km.

Sist jeg nesten så en hel fotballkamp vant Norge over Brasil. Omtrent der ligger også interessen for bilers bagasjerom. Som ungkar og spellemann er behovet ikke-eksisterende, og jeg har vært ganske fornøyd med å slippe å sjekke hvilke biler akkurat min barnevogn går inn i slik de fleste kompisene må. Men det var før jeg møtte Civic Tourer. Greia med denne bilen er nemlig at bagasjerommet er helt enormt. Såpass imponerende er det at jeg rett og slett har blitt en bagasjeromsflasher. Kjørt rundt å åpnet det både her og der for stadig like imponerte tilskuere. 624 liter er det magiske tallet, og det hører faktisk hjemme i storbilklassen. Samtidig bør jo en bil ha visse egenskaper utover stort bagasjerom, så hvordan er Civic Tourer egentlig? Sånn i tillegg til den store bagasjen?

Design
Dagens Civic kom i 2012, og er designmessig en utvikling av forrige generasjon. Altså en temmelig futuristisk sak både utenpå og inni. Stasjonsvognutgaven ble vist i konseptform på Geneve-messen for ett år siden, og den gangen var jeg lettere skeptisk til Hondas fremfart de siste årene, men desto mer positiv til akkurat denne bilen. For øvrig har det skjedd temmelig mye hos Honda på kort tid, vi har både en ny NSX og en turboladet Civic Type-R på gang om ikke lenge. Det er moro at et merke det har vært litt stille rundt i Europa de siste årene finner tilbake til motorsport-arven. Tilbake til Civic Tourers design, ser vi at det aller meste fra konseptbilen er intakt, dog med unntak av LED-belysningen i fronten, og akkurat det punktet er jeg skuffet over. Konseptbilen hadde nemlig fulltreff, mens produksjonsbilen har fått noen flate enkle kjørelys ala Audi A6 fra 2006. Hva skjedde der? Resten ser, i alle fall i min verden, riktig bra ut. Liker spesielt bakdelen med det smalnende vinduet og buen over skjermen, det inngir et litt muskuløst inntrykk. Og i samme slengen har Honda klart å skjule at bilen har et så stort bagasjerom. Den kunne lett sett ut som en flerbruksbil, men det gjør den heldigvis ikke.

Ergonomi
Vel inne i bilen er det det ganske spesielt. Ingen, kanskje med unntak av et par pensjonerte Citroen-designere, kan beskylde Honda for ikke å gjøre ting på sin egen måte. De første minuttene bak rattet kan være litt forvirrende, men ta det rolig. Det tar ikke så lang tid før man skjønner at dette er gjennomtenkte saker. Man må starte med å ta setejusterings-jobben seriøst. Gjør man det, sitter man igjen med følgende: Speedometer og kjørecomputer over rattet, og turteller, temp og drivstoffmåler innenfor. Digitalt speedometer har i mange år vært fy-fy på grunn av dårlig lesbarhet og problemer med refleksjoner. I Civic er det motsatt. Lesbarheten er topp og lyset i displayene tilpasser seg motlys utenfra. Faktisk skal jeg våge meg på å påstå at akkurat Civics speedometer er det beste i noen bil jeg har prøvd om vi ser bort fra skikkelige head-up systemer. Jeg er nå offisielt fan. Grunnen er at det er plassert helt på midten og bare et par centimeter under siktfeltet. Og dette er en viktig detalj, for det er nettopp dette instrumentet du bruker definitivt mest under kjøring. Kjørecomputerens plassering rett ved siden av er også meget gunstig, og som bonus til det hele, får du samtidig en stor sporty turteller midt i glaninga. Ellers er knapper og hendler enkle og intuitive å bruke, og styring av klima-anlegg med mer under multiskjermen, er stilig, enkelt og vellykket. Hvorfor en bred midtkonsoll med store hjul og enorme knapper? Dette holder fint. Samtidig er ikke alt bare fryd og glede. Kjørecomputeren kunne vært enklere å bruke, det tar litt tid før man slutter å lete etter knapper og menyer. Da man endelig har kommet inn i det, fungerer det greit.

Genial lesbarhet av speedometer. Cruisekontroll styres enkelt med knapper i rattet, og du får opp valgt hastighet til venstre for fartsangivelsen. De to grønne feltene skifter farge i takt med hvor økonomisk du kjører. Kjørecomputer til høyre og stor turteller i senter har også gunstige plasseringer.

Infotainment
Testbilen er en Executive-utgave, og har fullt infotainmentsystem med navigasjon, kraftig stereoanlegg og det hele. Systemet vipper nok mest over på den positive siden, men det har også visse svakheter. Honda har ikke helt valgt en gjennomført linje som mange andre med enten en helt touch-basert skjerm, eller et system styrt av joystick i midtkonsollen. Her er det litt av alt. Du kan bruke knappene i rattet, du kan bruke knappene rundt skjermen, det er en touch-skjerm, og du kan attpåtil styre mye med en liten joystick nederst i høyre hjørne av skjermen. Valgfriheten er stor, men ikke helt nødvendig. Jeg savner for det første godt merkede knapper rundt skjermen for valg av kilde. I tillegg vil jeg ha enklere menyer. Dermed er mine største minussider dekket. For da man lærer seg, er fordelene mange. Lydanlegget i testbilen har 320 watt, 8 høyttalere, og det er en nytelse. Bilen har ikke subwoofer men klarer likevel å gjengi god bass, bonusen er et mer presist lydbilde. Og så har den en DAB-radio med gode mottaksegenskaper. Det kan ikke alle konkurrentene skryte av. Navigasjonssystemet er som resten av funksjonene bittelitt knotete i starten, men det er etter min mening svært godt i bruk. Kartet er tydelig og klart, passelig detaljert og i fine farger. Ekstra plusspoeng da man kjører etter navigasjon for komboen kart og kjørefeltshjelp i samme bilde på storskjermen og piler i kjørecomputeren. En smart detalj er søylen til venstre for pilsystemet. Den er full helt til det gjenstår en kilometer til avkjøringen. Deretter minker den stadig til du er der du skal ta av. Dermed unngår du å ta av for tidlig eller for sent; ofte et problem ved kjøring etter navigasjon. Blåtann-oppkoblingen er imidlertid ikke helt optimal, i alle fall ikke med min iPhone. Telefonfunksjonene fungerer fint, men jeg får ikke opp artist og tittel ved avspilling fra Spotify.

Gjennomført kvalitet men ikke så mye premiumfølelse. Setene er gode og har justerbar sidestøtte. Rattet er passe lite og er tykt og «chunky» å holde i.

Premium?
Kvalitetsfølelsen i interiøret er på vanlig Honda-vis suveren på den måten at ting er usannsynlig godt skrudd sammen. De fleste knapper og hjul har også den gode, presise følelsen man ellers finner igjen på high-end hjemmestereosystemer. Akkurat det er noe jeg liker med Honda, og noe Lexus nå også er inne på med sitt nye designspråk i IS-modellen. Knappene i rattet har dessverre ikke den samme følelsen, men til gjengjeld er de ergonomisk gode og plassert slik jeg liker dem best: Volum og sporskifte med mer til venstre og cruisekontroll til høyre. Premiumfølelse er det imidlertid ikke så mye av. For min egen del veies akkurat det opp av det utradisjonelle designet og mange av detaljene nevnt over. Alle er antakelig ikke enige med meg i det.

Fin sittestilling, men det føles som du sitter høyere enn du egentlig gjør fordi sidevinduene er trukket langt ned.

Plassmesteren
Og så var det den plassen da. Den som det er så mye av i Civic Tourer. Litt av hemmeligheten bak dette bagasjerommet er det store hullet midt i gulvet. Det rommer uvanlig mye og er smart på flere måter. For det første kan skillet mellom selve bagasjerommet og rommet under, endres på en genial måte ved at skilleplaten enkelt kan felles ned i bunnen. Og det uten at den er løs. Han som kom på det hadde tatt en smartpille eller? Videre er det lurt med et slikt rom, om ønskelig uten lokk, fordi: Har man handlet to poser på butikken, så setter man dem der og dermed flagrer de ikke rundt omkring i takt med rundkjøringer og kryss. Rommet er også stort nok til å romme to typiske håndbagasjekofferter for fly. Da man i tillegg kan få inn hele fire store kofferter over der igjen, burde man være fornøyd. Bagasjeromstrekket har en smart greie ved at du bare trykker ytterst på det, så ruller det seg selv inn, og det i egne robuste langsgående skinner. Han fyren med smartpilla har også gjort en innsats med baksetet. Det mangler riktignok felling fra bagasjerommet som på CR-V, men selve konstruksjonen er like lur. På Civic er seteputen paralelt sammenkoblet med ryggen, slik at de samtidig som ryggen felles, forsvinner ned i gulvet. Altså blir lasterommet med nedfelte seter helt flatt. Man kan også vippe opp seteputene på baksetet om man ønsker å ha med seg noe høyt som må stå. For eksempel en plante. Plassen i baksetet er meget god og takhøyden grei. Sittekomforten likeså. Eneste minus er at baksetetpassasjeren ikke får føttene under forsetet. I alle fall ikke så lenge det står i nederste stilling. Det er en komfortmiss som ikke er helt bra om voksne skal sitte bra på langtur.

God plass og komfort med unntak av liten plass for føtter under setet foran

Smart oppfelling av seteputen

Puten legger seg automatisk ned på gulvet ved felling av seteryggen

= enorm og flat plass

Stort

Ekstra stort

Sittestilling og sikt
Foran er setene gode. De er ikke veldig store, men store nok til ikke å føles trange for de siste av oss som ennå ikke har kastet seg på treningsgalskapen resten av samfunnet nå bruker fritiden sin til. Testbilen har i tillegg skinnseter, og man kan både justere korsryggstøtten på to steder, og stille graden av ønsket sidestøtte via knapper nede på setet. Selve sittestillingen er ikke optimal for min del, men det har å gjøre med at jeg liker å sitte lavt. Jeg får også lov til å sitte ganske lavt i Civic, men da blir ikke benvinkelen mot pedalene helt optimal på langturen. Rattet trenger også litt mer lengejustering for at de over 1,80 skal få sitte helt som de vil. Honda har valgt å trekke sidevenduene relativt langt ned, det samme gjelder for så vidt frontruten. Dette gir glimrende sikt, men samtidig tar det bort litt av følelsen av å sitte i og ikke på bilen. Dermed føles sittestillingen litt mindre sporty. Samtidig håper jeg den gode oversikten forover og til siden kan bidra til å lokke noe av SUV-befolkningen over på nettopp denne type bil.

Trives godt på denne type vei

Suveren fjæringskomfort
Jeg har med vilje forsøkt ikke å lese tester av Civic Tourer før jeg prøver bilen selv. Det er alltid fint å gå inn med blanke ark. Mine forventinger om en sporty men lettere ukomfortabel bil, viser seg å være skivebom allerede etter få meter. For det første er bilen relativt stillegående. Ikke best i klassen, men jeg synes noen Hondaer har hatt en tendens til for mye dekkstøy. I Civic Tourer er det fortsatt dekkstøy som dominerer da jeg kommer opp i fart, men den er nedtonet og ikke plagsom. For det andre er det fjæringskomforten. Og den må vi snakke litt om. En bils komfortnivå er summen av mange punkter. Sittekomfort, støy, lettkjørthet osv. Viktigst (min mening) av disse punktene er fjæringskomforten. Hvordan flyter bilen langs veien, hvordan svelger den ujevnheter? Og her er altså Civic en total overraskelse. Jeg tenker rett og slett Mercedes E-klasse, og selv den er stivere og forplanter ujevnheter mer enn Civic under visse forhold. Hvordan har de fått til en bil på denne størrelsen med slik fjæringskomfort, og det attpåtil med torsjonsaksling bak? En nødvendighet for å oppnå maksimal plass i bagasjen, er et enkelt bakhjulsoppheng som tar lite plass. Problemet er bare at den tradisjonelle torsjonsakslingen ofte resulterer i dårligere kjøreegenskaper og komfort. Det er ikke tilfelle i Civic Tourer. Nå har bilen et adaptivt dempersystem på bakakslingen, og kanskje er det det som gjør susen, men utrolig er det uansett. Du kan velge mellom Normal, Comfort og Dynamic. I sistnevnte er bilen merkbart stivere, og selv om den ikke blir ukomfortabel, velger du nok ikke dette annet enn da det skal gå unna. I Comfort, blir Civic nesten omgjort til en god gammel fransk bil og den flyter frem som få andre. I lengden blir det litt for lite demping for min del, så jeg er glad for at selv i «Normal», slår Civic alle i klassen på fjæringskomfort. Denne innstillingen er også mer adaptiv og tilpasser seg vei og kjørestil til en viss grad.

Men er den morsom å kjøre?
Ja det blir jo det store spørsmålet i og med at den er så komfortabel i fjæringen. Det er ikke så ofte topp karakterer i disse to grenene finner sted i samme bil. Du kan ikke få alt, og det gjør du ikke i Civic heller selv om det ikke er langt unna. Denne Hondaen er langt fra kjedelig å kjøre, men den er heller ikke best i klassen. Kjøreegenskapene i seg selv er topp klasse og den enkle bakstillingen fortsetter å imponere da det går unna på svingete vei. Vanligvis takler ikke denne typen hjuloppheng større ujevnheter midtsvings. For eksempel har Peugeot 308 samme type bakstilling, og den settes litt ut av balanse og flytter seg gjerne litt sideveis. Det skjer ikke med Civic. Den er fjellstødig i bakvogna hele tiden. Derimot, på asfalt, slipper den først foran og går ut i understyring. Den krenger også litt. Men da går det unna altså. Nå er hverken understyring eller krenging noe hinder for en kjøreglad bil, men det mangler liksom litt på et eller annet. Styringen er egentlig presis og grei, men den har en slags ullen følelse som jeg ikke helt kommer over ens med. Kanskje er det der det siste ligger. På grusvei derimot, er bilen skikkelig kul. Der er balansen perfekt, og fordi antsladdsystemet holder fingrene av fatet da jeg skrur det av, kan jeg både gå inn i svingene hardt uten å understyre, få passelig fet sladd, og enkelt rette opp. Moro moro.

Både høy komfort og underholdningsfaktor på grusvei. Ikke antydning til skrangling og god balanse.

Motor og gir
Under panseret på testbilen finner vi Hondas 1,6-liters diesel med 120hk og 300nm. Den passer bilen godt. Ikke av de mest raffinerte på lavere turtall, men vel oppe i fart, gjør den seg ikke bemerket på negativ måte. Den har litt turbofordrøyning, og det ødelegger gassresponsen til en viss grad, men slik er det jo med diesel. Drar bra, gjør den imidlertid, og effektregisteret er jevnt og bredt. Girkassen er suveren å bruke, og kunne gjerne stått som pensum for mange konkurrenter. Den er kortsjaltet og utrolig presis. Finlir er kanskje ikke et ord på ordentlig, men det kommer til meg i beskrivelsen av samspillet mellom motor og gir. Alt er så presist og velavveid. Til og med clutchen har man tydeligvis brukt masse tid på å kalibrere, den har suveren følelse. Den som ikke klarer å kjøre denne bilen, kan gå, sykle, ta tog, fly og så videre. Dette er lettkjørthet på sitt beste. Resultatet er dessuten at mangelen på automatkasse til denne motoren ikke bør være noe stort problem. Forbruket imponerer også. Jeg kjører fint på 0,4 i snitt inkludert en forbikjøring i ny og ned. Og da jeg virkelig klemmer på, klarer jeg aldri å få den over 0,55, hvilket er ennå mer imponerende.

Sikkerhet og miljø
Testbilen har blindsonevarsler, kjørefeltassistent, skiltleser, frontkollisjonsvarsler og masse annet sikkerhetsutstyr. Og den scorer 5 stjerner i Euro Ncap. Bra. Utslipp på 103 g/km er også meget bra. I tillegg hjelper bilen deg å kjøre økonomisk ved å skifte farge på feltene ved siden av speedometeret i takt med kjørestilen din. Start/stopp systemet fungerer ikke helt tilfredsstillende etter dagens standard. Det er litt tregt til å komme i gang, og det blir noen ganger litt krøll fordi bilen ikke alltid forstår om du står på rødt lys, skal stoppe litt lenger for å snakke i telefonen, eller om kjøringen er avsluttet eller ikke.

Konklusjon
At Honda Civic Tourer er en bra bil har du vel skjønt nå. For det første håper jeg folk vil se på og prøve bilen fordi den gjør jobben som familiebil betydelig bedre enn mange av SUVene og crossoverene som folk strømmer til. Her får du rett og slett mer plass, bedre komfort, bedre kjøreegenskaper og mer utstyr for mindre penger. Det eneste den taper litt på i så måte, og det til tross for enorm innvendig plass, er at den fortsatt føles som en bil i den klassen den tilhører da du sitter bak rattet og kjører. Storbilfølelsen mangler. Samtidig er det positivt. Det gjør den lettkjørt og enkel å håndtere og bruke. Det er vanskelig å forestille seg et smartere bilvalg for en barnefamilie som ønsker å kjøpe helt ny bil, men ikke vil bruke mer enn 300 000. At den står seg mot konkurrentene i klassen er det liten tvil om. Antakelig er den best. Men utseendet og det spesielle interiøret gjør også bilen lite spiselig for noen. Enten liker du denne, eller så gjør du det ikke. Dermed er det ikke sikkert fryktelig mange Golf-kjøpere hopper over til Honda. De skal gjerne ha Golf uansett de. Alle andre derimot, bør ta en kikk på denne bilen. Så kan du flashe bagasjerom og skryte av både komfort, kjøreegenskaper, utstyr og kvalitet med ditt på det tørre.

OBS: Nå er ikke denne testen en Honda-reklame, men hvis du har tenkt å kjøpe ny bil nå ganske snart, og denne eller andre Honda-modeller er inne på radaren: Kjøper du ny Honda i tidsrommet 12. – 31. mai, får du med gratis drivstoff og bilvask i ett år. Det er en god deal.

Kommentar til versjon og økonomi
Civic Tourer koster fra 259 900. De ulike versjonene heter Comfort, Sport, Lifestyle og Executive. Selv de enkleste er greit utstyrt, men min anbefaling er å gå for Lifestyle til 306 900 kroner. Den har blant annet det adaptive chassiset, det store stereoanlegget og det meste av sikkerhetsutstyr. Den dyreste versjonen, som også har adaptiv cruisekontroll, koster 346 900. Det er heller ikke noe dårlig kjøp med tanke på utstyrsnivået. Du får da selvfølgelig også skinn og en del annet. Du får også bilen med bensinmotor, en 1,8-liter på 142hk. Den er det også mulig å få med en konvensjonell 5-trinnsautomat. Vi skal teste denne senere, men det er nok dieselutgaven som er den mest interessante med mindre du kjører veldig lite. Eventuelt om du som meg generelt ikke er så glad i diesel. Vedrørende driftssikkerhet, er det mange ulike undersøkelser å forholde seg til. Felles for alle er at Honda stort sett er helt i topp. Prismessig er Civic svært attraktiv med tanke på plass, utstyr og motorytelse. Det er også grunn til å tro at bilen blir populær på bruktmarkedet.

Smart rom til mobilen under armelenet. Du kan stikke ladekabel inn på baksiden av den lille boksen. Det virkelig lure er at idet du lukker armelenet, lukkes også rommet mobilen ligger i. Altså flyter den ikke rundt der inne, men ligger stille.

Kjørecomputerdisplay viser telefontilkobling, konstant og gjennomsnittlig forbruk, temperator, instilling på adaptivt understell og tid. Altså det du vil vite. I de to sirklene til venstre kommer bilde av gjeldende fartgrense og eventuelle andre skilt bilen leser langs veien. Dette er et av flere ulike skjermbilder, og det er det jeg selv foretrekker.

Temmelig heftig design



Ekstra strømuttak i midtkosnoll med fjærbelstet lokk som hjelper laderen å holde seg på plass. Koppholderen er også ekstra smart med fjærbelastede støtter som kan felles vekk om ønskelig.