Test: Nissan Ariya e-4ORCE 87 kWt

Tilbake fra fremtiden: Du kan leke science fiction-stjerne når du ratter rundt i Nissan Ariya – uten å måtte fire på familiebil-kravene.

Tekst og foto: Øyvind Blankvandsbråten

Da jeg var barn på 80-tallet, var det med spenning og begeistring jeg konsumerte alt av stoff om bil, særlig artiklene om fremtidsvisjoner med konsepter, tegninger og modeller av hva som kunne komme.

Mange fremtidsfilmer fra før årtusenskiftet, hadde også hva de trodde kom til å bli fremtidens kjøretøy. Det kunne være en politibil med uante egenskaper, en drosje eller en ganske vanlig bil – bare i futuristisk form.

Nå dukker alt dette opp på nytt. Nissan Ariya er budbringeren.

Dette er som hentet fra fremtiden

Det er noe med eksteriøret og hvordan bilen er designet med de ekstreme frontlysene som ikke lenger begrenses av «normal» plassering, de store og utfyllende hjulene, og det høye skulderpartiet. Det er mye flater, og bilen ser fra flere vinkler akkurat sånn ut som en bil som har kommet tilbake fra fremtiden, skal se ut. I mine øyne i alle fall.

Du kan like eller ikke like en bils utseende, men annerledes og ganske tydelig, er Nissan Ariya definitivt.

Og den har tilstedeværelse. Parkert ved siden av øvrige biler på tunet, fremstår den som ruvende, romslig og veldig annerledes.

Innvendig er det høyt under taket i ordets rette forstand, og god plass. Jeg har ikke tenkt på det tidligere, men bilen gir virkelig en klar følelse av en høyreist SUV.

Den er også moderne og spennende, interiøret domineres av et dashbord der sammenstilte skjermer gir deg både speedometer og øvrig info foran føreren, og midtre del som er forbeholdt infotainment-delen, samt et sportslig alcantaratrekk som omsvøper det hele.

Infotainmentsystemet funker bra, og Apple CarPlay gjør telefon og musikk sømløst integrert. Dessverre er skjermen litt overfølsom, som fører til at sveiping nedover i telefonlista for å ringe hjem, fort kan ende med en telefon til noen helt andre. Det skjer ikke om du bruker piltastene, bare om du blar – som de fleste av oss har for vane å gjøre.

Jeg liker også de kobberfargede detaljene som går igjen flere steder innvendig, både i den horisontale delen av dashbordet som inneholder luftdysene, og i sømmene i ratt og armlene.

Noe futuristisk over dét også? I kombinasjon med den sorte skinn-imitasjonen?

Testbilen har forresten head-up display, det gjør kjøreturen enklere og tryggere.

De mest brukte funksjonene for klimaanlegget er heldigvis å finne på hurtigstyring via haptiske brytere. Du finner også et lite utvalg funksjoner med samme type brytere i fremre del av midtarmelenet.

Det eneste jeg ikke helt forstår, er det elektriske «hemmelige» rommet midt under dashbordet, samt muligheten til å justere hele midtkonsollen elektrisk frem og tilbake. Men det har sikkert noe for seg.

Rent personlig synes jeg rattet har blitt tildelt litt for mange knapper og funksjoner, og fartsholderen kunne vært bedre satt opp – men det er antagelig mest en vanesak.

Praktisk og komfortabelt

Bagasjerommet virker mer enn stort nok når luken åpnes, men blir litt for lavt høydemessig når hattehyllen faller på plass. Kanskje er det der noen av konkurrentene slår Ariya på bagasjevolum.

Det finnes flere rom under selve bagasjeromsgulvet med plass til ladekabler og annet, men jeg savner et par skikkelige kroker til å hekte fast handleposer og annet løsøre i. Testbilen er utstyrt med elektrisk bakluke, som du bør du ha – den slår meg som en tung og høy å betjene manuelt.

Setene er behagelige og passe faste. De kunne med fordel vært enda mer bøtteformede og sportslige etter min smak, men takk til Nissan for at noen har tenkt og endelig laget en flyttbar korsryggstøtte som kjennes skikkelig. Det er deilig på lengre turer for slitne rygger.

Ellers fungerer de enkeltvise innstillinger og justeringer av interiøret upåklagelig, og alt er der du forventer å finne det.

Nissan har enn så lenge klart å unngå pipelyder om man uheldigvis havner en kilometer over fartsgrensen. I stedet blinker det heller diskret i head-up displayet. Langt mer behagelig, men likevel godt synlig.

En ting jeg derimot ikke fant meg helt til rette med, er plassering av sete, ratt og armlener i forhold til hverandre. Rattet kjennes for høyt selv i laveste stilling, når setet også er på bunn. Å justere setet opp for å kompensere, gjør armelenet i døra for lavt, mens «ærmen i kærmen», fortsatt er for høyt. Merkelig, men kanskje er det bare jeg som tenker på sånt.

God på langtur 

På veien oppfører bilen seg godt. Den liker å bli presset litt ekstra i svingene, og henger med selv på glattere, vått føre. Ariya er veldig godt støydempet, noe som blant annet tilskrives doble glass i sidevinduene.

Testbilen vår har den største batteripakken, og med 301 hestekrefter kjennes akselerasjonen rask. Jeg tar meg selv i å tenke at denne bilen faktisk går ganske fælt. Det er kult.

Komfortabel på lengre turer er den også, mye takket være den nevnte korsryggstøtten. Bilen er tight og fin, og takler ujevnheter og til dels litt fillete norske riks- og fylkesveier bra.

Nettopp lengre turer, passer den også godt til – batterikapasitet på 87 kWt er mer enn hos mange rivaler, og gir rekkevidde godt over 50 mil.

Ikke en gang min lite elbilvennlige kjørestil der lavt forbruk sjelden hensyntas, gjorde at hvilepulsen gikk opp i løpet av testperioden. Her går det lenge mellom ladingene.

Konklusjon

Med forhjulsdrift og den lille batteripakken for under 350 000 kroner, er Nissan Ariya en av de aller rimeligste familie-SUVene på markedet. Testbilen med stort batteri, firehjulsdrift og masse utstyr går på om lag 150 000 kroner til, men står seg fortsatt svært godt mot konkurrentene på pris. Det er en sånn velutstyrt topputgave jeg tar, når fremtidsbilen endelig er her.