Test: Opel Astra Electric Sports Tourer

Er det noe Opel har gjort mye av, er det å lage kompakte stasjonsvogner. Nå gjelder det å finne ut hvor bra det blir – med elmotor under panseret.

Tekst og foto: David Kordahl Andersen

Denne bilens store fortrinn er utseendet. Og da tenker du kanskje at ja – det kan du være enig i. For Opel Astra ser tross alt skikkelig bra ut. Sånn bra som de aller fleste liker.

Fronten og panseret drar inn deler av design-arven og mikser det med moderne, lett aggressiv stil. Sånn at den ser bittelitt sint ut når nesa dukker opp i bakspeilet på bilen foran. Den vil noe, liksom.

Og så er den ren, ryddig, lav, ganske stor og generelt stilfull i linjene. Ikke noe krimskrams. Eller design-uttrykk som er vanskelig å forstå hvorfor noen gadd å trykke i plåt.

Dette ser bra ut.

Men det var egentlig ikke poenget. Måten bilen ser ut på, har nemlig et annet fortrinn.

For når du svinger inn på parkeringsplassen ved matbutikken, rygger inn i luken foran kontoret, eller henter på skolen med denne Astra stasjonsvogna, så gjør du det i noe ganske så sjeldent.

Ikke en grå SUV eller crossover med lengde mellom 4,4 og 4,8 meter. Sånn som snart absolutt alle andre biler i Norges land er.

Nope. Her kommer nemlig selveste du. I en lang og lav, moderne elektrisk stasjonsvogn med god design. Du har kanskje til og med valgt en farge som ikke minner om været i Tsjernobyl.

Men Astraen foreller mer enn det. Som for eksempel at du foretrekker klassisk, lav bil. Du trenger ikke å late som om du er så mye på hytta at du må kjøre SUV. Eller at du ikke klarer å kjøre bil om vinteren uten firehjulsdrift.

Ikke heller er du så gammel, at du ikke fikser å gå ut og inn av en normal, lav personbil.

Dessuten gidder du ikke å leve med kompromiss på kjøreegenskaper. Du vet at å sitte lavt i en lav bil, er det som både leverer best veifølelse og kontroll, føles mest sportslig, og som faktisk gir de beste kjøreegenskapene. Uten at det går ut over komforten.

Og så vet du at en stasjonsvogn kanskje ikke har bedre bakseteplass enn en crossover. Men bagasjerommet er uslåelig.

Så nå, når vi har slått fast hvorfor man bør kjøre stasjonsvogn fremfor grå SUV, er spørsmålet om denne nye, elektriske Astraen leverer på resten.

Bagasjen trumfer

Tar vi plassforholdene først. Som tross alt er årsaken til at du kjører stasjonsvogn, er det ikke nødvendigvis en klar seier.

Bakseteplassen i Astra er nemlig ikke noe å skrive hjem om. Den er tilstrekkelig, men heller ikke mer.

Bagasjerommet derimot, henter den inn igjen. Det er akkurat sånn det skal være i en stasjonsvogn: Stort.

Gulvet er langt, flatt og bredt mellom hjulhusene – lastehøyden takknemlig lav. Dessuten er det firkantete utformet, og du har plass til ladekablene under. Baksetet med 40/20/40-splitt (langt fra selvsagt i dagens elbiler), felles via en hendel ved bakluken.

Volumet måler 516 liter under bagasjeromstrekket, men igjen: Dette er en stasjonsvogn og ikke en SUV. Altså er arealet man kan laste i høyden på over bagasjetrekket, tilsvarende større.

Enten du skal ha inn hundebur eller barnevogn i tillegg til annen bagasje, er dette vinneren. Hver gang.

Ingen mulighet for å trekke tilhenger er imidlertid for dårlig (du får kule til sykkelstativet), mens taklast på 80 holder fint.

Enkelt og greit

Plassforholdene på første rad er det ikke noe å si på, faktisk føles Astraen imponerende åpen og luftig der foran – til å være en bil i kompaktklassen.

Den følelsen står sterkt i stil med brukeropplevelsen, som også oppleves uvanlig enkel og grei.

Opel har en tanke om å ikke kludre til ting mer enn nødvendig med sitt «Pure Panel»-dashbord og «Digital Detox»-tilnærming.

Som jeg på en måte har litt problemer med å forstå meg på, siden enkelheten i skjermenes innhold noen ganger kan være forvirrende: Der andre har tall og informasjon plassert i en sammenheng – eller som del av et slags mønster eller analogt klokke-aktig design – har Opel bare plassert ut tall her og der. Det virker litt rotete noen ganger.

Men ting kan tyde på at tilnærmingen likevel fungerer, for jeg kan ikke huske sist jeg kjørte en bil som føltes så totalt befridd for vissvass på førerplass.

På grunn av dette, er det er rett og slett ganske forfriskende å ratte rundt i denne doningen, den prøver liksom ikke å jåle seg opp så veldig, men er bare rett frem, enkel og grei.

Det du ser er det du får, og det funker.

Og som alltid: At knapper er beholdt for de viktigste funksjonene er topp. Det slanke og stilige rattet, teller også på plussiden.

Som også setene gjør. Opel satser fortsatt friskt her, de er som før godkjent av den tyske kiropraktorforeningen og bærer dermed AGR-merket.

Om de er like imponerende som i forrige Astra er jeg ikke sikker på, og mulighet for kjøling mangler. Men sittekomforten er fortsatt glimrende for klassen.

Kjørestillingen får ikke like mange poeng fra min side, jeg synes pedalene er plassert for langt inn i bilen og jeg blir enten sittende med for mye knevinkel, eller for lang avstand til rattet. Det skal sies at kolleger ikke har notert samme kritikk, så forholdet kan skyldes min kropp mer enn bilen, for alt jeg vet.

Sånn du vil ha det

Ute på veien viser kjørefølelsen seg å minne om interiør-inntrykkene: Forfriskende enkelt og greit.

Den lave sitteposisjonen sammenlignet med crossovere og SUVer, gjør automatisk at harmonien mellom vei, fører og bil, sitter ekstra godt.

Og Opel har tunet fjærer, dempere, stabstag, styring og karosseristivhet på en måte som gjør det vrient å finne noe å kritisere Astraen på hva kjøreegenskaper eller fjæringskomfort angår.

Batteri i gulvet avhjelper som vanlig tyngdepunktet, mens i sammenhengen lav egenvekt på bare 1 661 kg, også bidrar til at Opel kan gjøre fjærer og dempere snillere – uten at det går ut over kjøreegenskapene.

Dermed leveres det solid i begge leire her: Både på komfort og sport. Utrolig hva som er mulig når bilen er lav og lett.

Krefter kunne det imidlertid vært mer av. Riktignok har Astra den nye generasjonen elmotor som yter 156 fremfor 136 hestekrefter, men vi kunne også levd godt med 200. Så hadde det blitt ekstra moro.

Akselerasjonen er akseptabel men ikke mer, og hvorfor det skal være nødvendig å velge Sport kjøremodus eller tråkke pedalen helt i gulvet for å få alle hestekreftene levert, er ikke mulig å forstå: Jada Tavares, PSA og Stellantis – dere hadde en idé om dette med redusert motoreffekt i normalmodus for flere år siden. Nå vet vi at det ikke var godt for noe, så da kan dere kanskje bare kutte det ut?

Men det skal de ha, den nye drivlinjen virker ikke spesielt interessert i å bruke mer strøm en høyst nødvendig, så du får bra med mil ut av det forholdsvis beskjedne batteriet.

Konklusjon

Astraen kommer for tiden med prislapp på 400 000 kroner, men den du burde velge er GS Pluss til 440. Da følger godt med utstyr med på kjøpet, og en rentekampanje sørger for gunstig finansiering.

Dermed blir kostnadene lave. Du får riktig nok verken firehjulsdrift eller veldig lang rekkevidde, men plass, design og kjørefølelse leverer. Såpass bra er dette at jeg lurer på om ikke tilnærmingen er minst like god som tung og dyr elbil med lang rekkevidde.

Og så kan man faktisk la seg sjarmere av den enkle, greie, velkjørende og stilige tilnærmingen til bil Astraen representerer.

Galleri:

1 av 19

Data: