Eierne av dyre tyske premium-biler, med aggressiv kjørestil, får som regel skylda når det klages på folk i trafikken. Vi vet om en annen gjeng som også kan skjerpe seg.

Av David K Andersen

Jeg er en rolig og sindig fyr, men noe å irritere seg over, har også jeg. Nummer 1 på den lista, er folk i kassakøen på butikken. Jada, ikke bilrelatert i-landsproblem, men bli med videre likevel.

Du vet de folka som står og dytter deg i baken med handlevogna si. Eller står så kloss oppi deg at du er istand til å avgjøre om frokostens leverpostei var fra Mills eller Gilde – utfra den deilige ånden idiotene puster deg rett inn i nakken.

Den totalt poengløse (man kommer ikke til kassa tidligere) invasjonen i min intimsone, gjør meg gal. Noen ganger blir jeg så irritert at jeg etter tredje dytt med handlevogna, eller når premium-idioten bak kommer så nære at vi har fysisk kontakt, snur meg brått rundt og spør om de kanskje har så dårlig tid at de vil gå forbi meg i køen?

Da rygger de fleste en halvmeter bakover, men en gang var det en eldre herremann som sa takk og gikk forbi. Aldri har jeg hatt mer lyst til å krokspenne noen enn akkurat da. Kanskje avslutte med tilfeldigvis å velte en fullastet shampo-sjokkselger og avissstativet over ham i etterkant.

Men det er ikke poenget. For når de samme folka kommer til kassa og det er deres tur, nei da har de all tid i verden. Da kan de stå der og ikke gjøre noe som helst, og først etter at alt er slått inn og de skal betale, begynner de å lete etter lommeboka. Den har sikkert låst seg på tvers nedi lommen, så det tar sin tid. Og når den først er ute, gjelder det å finne Trumf-kortet først. Da personen bak kassa har trukket det, skal kortet tilbake, og så kan man etterhvert begynne å forsøke å finne fram Visa-kortet. Da det er gjort, skal det først settes inn feil vei, deretter tastes feil kode, og så skal det da betales kontant istedet. Ikke med rundsum, men eksakt, sånn at man kan bruke rundt regnet 32 timer på å finne frem nøyaktig 276 kroner og 50 øre.

Vanskelig å si om det er mest irriterende å ha en sånn sopp bak eller foran seg i køen, men til å få spader av, er det uansett.

Hva som får folk til å pushe, dytte og stresse i køen, for så å ta seg så god tid man bare kan når man først kommer fram til kassa, kan ikke være annet enn ego. Du vet, når jeg, meg og mitt, er alt som teller i livet.

Vet du hva? Etter å ha observert adferden i kassakøer og bilkøer i 25 år, er jeg nå klar med konklusjon. De folka i kassakøen – det er de samme som ligger først i bilkøen. Jeg lover. Det er egosneglene.

Nok eksempler

For et par dager siden var jeg ute med en morsom testbil inne på Finnskogen. Det er ikke så langt fra meg, veiene er svingete, og trafikken fraværende. Ja bortsett fra den Avensisen jeg tok igjen akkurat der to mil med ekstremt svingete, morsom og øde vei starter.

Å kjøre forbi uten å ta sjanser gjennom blinde svinger er ikke min stil, så jeg la meg, tja, sånn ca på 1001, 1002, 1003-avstand. I 50-60 km/t alene på en øde vei, pleier det inne på skogen å holde mer enn nok til at bilen foran setter på blinklyset, slipper gassen i 3 sekunder og lar meg passere.

Men nei, det kunne vi nok ikke koste på oss, så der ble jeg liggende.

Ikke at det spiller noen rolle for det tilfellet. Jeg var bare der for å ha det moro, jeg kunne ventet litt, snudd og kjørt tilbake for en ekstra loop, hva som helst, det er ikke det.

Da er det langt verre på de mange sterkt trafikkerte Europa-, riks- og fylkesveiene rundt om. Særlig de med ett felt i hver retning. En sånn strekning jeg selv kjører flere ganger i uka, er E16 mellom Nybakk i Akershus og Slobrua i Hedmark – det strekket mellom Kløfta og Kongsvinger som ikke har motorvei.

Selv om veien ligger i flatt landskap og har enorme strekker med fine forbikjøringsmuligheter, er ofte trafikken så tett at forbikjøring ikke er mulig. Og her skal jeg love deg det er nok egosnegler i farta. Eller kanskje ikke i farta. På veien er en bedre beskrivelse.

Som mange andre steder i Norges land, opereres det 5 til 15 km/t under fartsgrensa, over en lav sko.

Det er ikke mye bedre ute på E6 egentlig. Den veien, i retning nordover ut av Oslo, har sånn jeg husker det alltid vært blant motorveistrekkene i Norge med best kjørekultur. Høyrefila har gått i fartgrensa eller litt mindre, mens venstre har vært pluss moms.

Men nå, som veien, i utgangspunktet gledelig, har fartsgrense på 110 km/t, har det blitt bare kål alt sammen.

Grunnen til at det gikk fint før, var at egosneglene matchet lastebilenes hastighet på 80 km/t perfekt. Dermed var altså hele E6 nesten som et vakkert organisert kunstverk der lastebiler, vogntog, bil med campingvogn og egosnegler, i flott flyt skred frem i høyrefila, mens alle vi andre gled forbi i venstre.

Problemet når fartsgrensen er 110, er selvfølgelig at egosneglene, som per definisjon må ligge 10-20% under fartsgrensa, da må kjøre i rundt 90-95 km/t, som igjen betyr at de må ut i venstre for å passere lastebiler i ny og ned.

Og siden man da er av typen som tenker jeg, meg og mitt, kan man såklart ikke koste på seg å dra på i noen sekunder mens man er i venstrefila for å komme seg forbi. Man holder samme hastighet uansett fil.

Så kommer såklart pluss moms-gjengen bak, og ikke lenge etter at førstemann har bråbremset ned til 90 km/t, er køen et faktum. I det bildet er også tunge kjøretøy i venstrefila i 80 km/t en viktig faktor, men det får vi ta en annen gang.

Ikke ulovlig

Det er helt lovlig å kjøre under fartsgrensa. Det er selvfølgelig bekymringsfullt om vi har førere på veien som ikke føler seg trygge over 60 km/t på en tørr, bar, bred og rett 80-vei, men vi skal respektere at folk kjører etter egne ferdigheter. Føler man ikke det er forsvarlig å kjøre fortere enn man gjør, skal man heller ikke gjøre det.

Og noen ganger vil man såklart bare ta det rolig. Sola skinner, man har fri fra jobb (eller er kanskje pensjonist?), humøret er på topp og man nyter en rolig dag på veien.

Redselen for lovens lange arm, med verdens mest absurde strafferammer for trafikkforseelser, slår nok så hardt til hos mange bilister også, at man tenker det er best å ligge 10 under. For sikkerhets skyld. Men samme det – lov å kjøre sakte er det, og mange gode grunner finnes.

Vi må også leve med og respektere at det er mange kjøretøy på veien som ikke går så fort. Blant dem traktorer og anleggsmaskiner, tunge kjøretøy, og ikke minst elbiler med rekkeviddetrøbbel.

Ego-problemet

Problemet er imidlertid ikke at man, frivillig eller ikke, kjører sakte, men at det ikke tas hensyn til andre. Jeg, meg og mitt, vet du.

Faktisk har jeg ganske store problemer med å forstå det. For noen ganger kjører jeg sakte selv også. Kanskje i traktor eller lastebil, kanskje i en veteranbil som liker seg best i bedagelig tempo. Det skorter ikke på snegleerfaring hos meg.

Det jeg ikke skjønner, er at man gidder å være den som ligger foran i køen? Det er da ikke noe moro (eller trygt for den delen) å kjøre bil med en antall sprettsinte medtrafikanter liggende helt opp i baken?

Hvordan kan egoet være så enormt at du ikke kan koste på deg å svinge av på en busslomme i ny og ned og slippe frem køen som ligger bak? Hvorfor kan du ikke vise de rundt deg nok respekt til at du faktisk øker hastigheten litt når du skal ut i venstrefila, som er en forbikjøringsfil, på motorveien? Og hvorfor kan du ikke legge deg inn til høyre etter at du har kjørt forbi lastebilen?

For hvis du har så god tid at du ønsker å kjøre 15 km/t under fartsgrensa i mil etter mil, så har du vel tid til å stoppe på en busslomme i 10 sekunder?

Svaret er såklart nei på alt, for du ligger jo der, du. Det er din plass, din bil, din vei, ditt alt. Har du først kommet deg frem til kassa, eller unnskyld, ut på veien, skal du jaggu meg utnytte det også – klart det.

Uansett: Det er ikke bare de til vanlig uthengte, jeg mener menn i 40-50 åra med stor tysk bil, høyt tempo og egoistisk kjørestil, som i ny og ned kan vurdere å tenke på andre enn bare seg selv.