Test: Opel Insignia GSi

Vi liker en tur over fjellet før vinteren – en siste svingom på bare, krokete veier, i en sportslig bil. Nye Insignia GSi ankom Norge akkurat i tide.

Av David K Andersen, Foto: Hugo Lande

Som andre Insignia-versjoner med firehjulsdrift, har også GSi, Twinster-systemet – kort og godt blant de råeste på markedet. Unik evne til å levere ekstra krefter til det ytterste bakhjulet uten å bremse det innerste, gjør bilen både sikker og underholdende på vinterføre.

Derfor kunne vi tatt denne turen til vinteren, og sannsynligvis hatt det ganske så moro samtidig.

Men det er noe annet på sommerføre. Før minusgrader og tele gjør at du aldri helt vet hva som skjuler seg rundt neste sving. Med en slags oktober-varmebølge og knapt under 10 grader på det kaldeste, er det fortsatt mulighet til å nyte noen av verdens råeste kjøreveier til fulle.

Og samtidig finne ut om GSiens tilbakekomst betyr ekstra kjøreglede i Opels toppmodell.

Turvogn

Ulempen med å holde til sentralt på Østlandet, er at det tar sin tid å komme seg opp på fjellet – over tregrensa, der veiene snirkler seg frem i åpent landskap. At FV33 fra Minnesund til Gjøvik egentlig er en artig vei i fint landskap, hjelper ikke. Veiarbeid, lastebiltrafikk og få muligheter til forbikjøring gjør den vanskelig å utnytte.

Da blir det cruising helt til Fagernes. Eller Beitostølen, egentlig. Det er liksom der fjellet og de fine veiene starter. I alle fall på denne turen.

Insignia GSi kommer imidlertid bare med dieselmotor, nærmere bestemt 210-hesteren med 480 Nm vi kjenner fra Country Tourer. Den er koblet til en 8-trinnsautomat, og sørger for å gjøre bilen til et glimrende landeveislokomotiv, også i normal, rolig norsk cruising.

Forbruket opp til Fagernes holdt seg nemlig på utrolige 0,56 liter pr mil. Imponerende, spesielt siden bilen hadde fått skilter dagen før, og på ingen måte var innkjørt. En av landets mest populære biltyper – ladbar hybrid – er sjanseløs mot denne store bilen på langtur.

Med adaptive dempere, du kan velge sport, normal eller komfort, lider du lite av GSiens lavere og bearbeidede sport-chassis på komfortsiden. Når Opel samtidig, åpenbart har gjort forbedringer med isolasjonen av hjulhusene på 2019-modellen, slik at støynivået holdes behagelig lavt, blir Insignia bare enda bedre enn den har vært på komfort.

Det er nok også litt av tanken bak GSi, når navnet nå etter en stund, igjen dukker opp i Opels program. I motsetning til OPC-modellene, hvor ytelser skal være så høye som mulig, skal GSi være mer av en mellomting. Tenk S fra Audi, AMG 43 fra Mercedes eller for eksempel M340i fra BMW.

For Insignias del, dreier det seg om sportsfjærer som er en cm kortere enn normalt, og dermed senker bilen tilsvarende. I tillegg har den helt egne dempere, som også er adaptive. Og bremsene er levert av Brembo, de har store røde fire-stemplede kalipere.

Dessverre har ikke motoren fått ekstra krutt, men det er ingen umiddelbar krise.

Flyt

I alle fall ikke idet vi måker på over Valdresflya. Langs denne fantastiske strekningen dreier ikke sportslig bilkjøring seg om å kjøre så fort som mulig, men å få bilen til i danse i takt med svingenes alle retninger.

Av med gassen inn mot svingen, og så gjelder det å velge det optimale sporet. Ikke over i motgående i blinde svinger, men effektive og smoothe linjer. På med gassen ut og opp et gir eller to med høye-hendelen bak rattet. Så av igjen, nedgiring, stupe presist inn i neste.

Aktiviteten kalles aktiv kjøring, er ufarlig for førerkortet på disse veiene, og særdeles givende i GSi. Det er noe med presisjonen i kjøreopplevelsen og rytmen G-kreftene.

Forskjellen mot en vanlig forhjulsdreven utgave (som også er med på turen, så referansene er i orden), er betydelig. GSi er så mye mer presis i alt den gjør.

Styringen kunne kanskje hatte noe tyngre vekting, selv i sport-modus, men den er til gjengjeld sylskarp og setter nesa inn i svingen akkurat slik du vil når du vrir litt på rattet, utført i perforert skinn.

Understyring og krenging eksisterer ikke, og du kan plassere bilen supernøyaktig i veibanen. Enda bedre går det ut av svingene.

Der setter Twinster firehjulsdriften de 480 Newtonmeterne ned i asfalten med ørlite ekstra kraft på ytterste bakhjul. Dermed kan du gi på tidligere, og nesa dyttes inn. Og selv om Insignia som alle biler med tverrstilt motor er tyngre foran enn bak, sørger firehjulsdriften for at den føles perfekt balansert.

Skal du kjøre anda hardere, kunne den sikkert hatt både mer krefter og mer dynamikk i kjørefølelsen, men her og nå, er den særdeles tilfredsstillende.

Allround

Om du kjører denne veien til Geiranger, er neste kule veistrekning Riksvei 15, de siste milene før du tar av til høyre på FV63. Men bare om den hadde hatt fri fart – de lange, myke svingene som kommer på rekke og rad i det åpne landskapet, gjør at du drømmer om å ta den i hastigheter langt over hva som er forsvarlig.

Så da gjør vi ikke det, og når vi svinger av mot Geiranger har det både blitt mørkt og full stopp.

Noen dager tidligere har det kommet ganske mye snø, nå er det nesten 10 varmegrader og regnet fosser ned. Resultat: Et jord- stein og snøras har kommet inn fra høyre og sperret veien.

Mens en traktor jobber for harde livet med å rydde veien, sparker vi litt i hjulene og sjekker bakkeklaringen mens vi står der og venter.

Med på test-turen er også en Insignia Country Tourer, du vet, den litt heisede stasjonsvogna med røffere plast rundt hjulbuer og et hint av offroadegenskaper. Vi tenker at den passer fint når rasområdet straks skal passeres – det er mye vann, gjørme og en del ganske store steiner i veien, selv etter traktorens arbeid.

Med tunga rett i munnen, passeres snart den lille strekningen fint av GSi også. Som med første del av turen opp til Fagernes, er det igjen ganske greit at den ikke er altfor sportslig.

Ikke bare komforten er sørget for, du har fortsatt bakkeklaring nok, og firehjulsdrift, til de dagene det snør mye eller du skal noen hundre meter langs en skogsbilvei.

Bøs

Neste morgen er lyset tilbake og veiene tørre. Passer fint opp Ørnesvingene fra Geiranger og videre mot Eidsdal, vi legger på litt trykk igjen, og danser oss fremover. Det tilfredsstillende smilet er tilbake – dette er kult.

I bedre vær kommer også den røde testbilens design bedre frem. Støtfangeren foran er ny og har store luftinntak. Langs sidene går skjørt lenger ned, og bak har Grand Sport både fått annen fanger og en nokså stor spoiler på bakluka som bidrar til å gi Insignia et fetere uttrykk.

Den ser liksom litt kortere, mer kompakt og bøs ut. Stilige 20-toms felger, fyller den lett senkede bilens hjulbuer særdeles godt.

Siden Trollstigen har stengt for vinteren, blir det FV650 videre mot Vestnes og etterhvert Molde og Atlanterhavsveien. Trafikken er for tett til moro-kjøring, og ikke innbyr veiene til all verdens sånt heller, så vi kan heller nyte det vakre landskapet i høstfarger.

Og GSiens ny sportsstoler. De er ikke levert av Recaro eller andre, men konstruert in-house og er virkelig en av bilens attraksjoner.

Sidestøtten er justerbar slik at både smale og brede kan sitte perfekt på plass i svingene, samtidig er de ikke så sportslige at det går ut over komforten.

De er dessuten fullt elektrisk justerbare, har kjøling i tillegg til varme, uttrekkbar lårstøtte, massasje, og er visstnok lettere enn tilsvarende sportsstoler fra andre merker.

Nesten enda bedre; de er litt lavere montert enn vanlige AGR-seter i Insignia, så jeg både sitter bedre, og den sportslige følelsen er sterkere. Teleskopvandringen på rattet er god, men kunne gjerne gitt enda en cm eller to utover.

For 2019 har Insignia forresten fått noen små forandringer på innsiden som gjør den ferskere i følelsen og enklere å bruke. Innhold og grensesnitt i infotainmentsystemet er helt nytt, med ny grafikk og raskere respons. Det samme er innholdet i skjermen i instrumenteringen. Med skikkelig head-up display i frontruta, nå med nye farger, blir det nesten som en liten facelift fra bak rattet.

Vi avslutter testrunden på Atlanterhavsveien, hvor naturen som vanlig står mer i sentrum enn selve kjøreopplevelsen. Det gjør også fotograferingen – legg merke til de fantastiske bildene vi har i denne artikkelen, av Hugo Lande.

Konklusjon

Insignia GSi kunne fint taklet ekstra krefter, men ok – den reddes av 480 Nm, en bra 8-trinns automat og norske fartsgrenser. Uansett er det allround-egenskapene med et tillegg av sport som er greia her. Du har lavt drivstoffforbruk i en lettkjørt, romslig og særdeles komfortabel stor og lav bil. Og så har du det skarpe chassiset i kombinasjon med svært kompetent firehjulsdrift, som gjør Insignia i denne utgaven til en imponerende kjøremaskin langs svingete veier. Største minus? Prisen.

Data: