Prøvekjøring: Kia Stinger

Tekst og foto: David K Andersen

Nå må du bare nulle ut og stille med blanke ark. Dette er en Kia du aldri har sett maken til.

Kia har hatt en voldsom utvikling over mange år. Bilene generelt, har vært på nivå med resten av gjengen i samme prisleie en god stund nå. Bekreftelsen på det finner du enten du kjører en ny Kia, eller ser på salgs-statistikken i Norge eller Europa.

Men dette her, denne bilen her, er noe helt annet.

Fra drøm til virkelighet
Det startet med en konseptbil i 2011, vist på Frankfurt-utstillingen: Kia GT Concept. Den vakte stor oppmerksomhet, slik vakre designstudier fra uventet hold alltid gjør. Men det blir jo aldri noe av sånt.

Unntatt denne gangen. For ansatte og sjefer i Kia over hele verden ble gira av konseptbilens engasjement. Dermed ble det presset på internt fra alle kanter, og vipps – her er bilen. Drømmen ble virkelighet.

Etter å ha ventet spent på første prøvekjøring siden vårparten da invitasjonen fra Kia dukket opp, er det nå endelig klart.

Biler som dette er det mest spennende jeg tester. For Kia er biltypen helt ny, de har aldri gjort noe sånt før. Fallhøyden er stor, men hvor kult er det ikke om de har fått det til? En skikkelig Gran Turismo, en ekte og gjennomført kjøremaskin.

På papiret er alt i skjønneste orden: 3,3-liters V6 twinturbo med 370 hestekrefter og 510 Nm. Bakhjulsdrift eller firehjulsdrift. 8-trinns automatgir. 0-100 på 4,9 sekunder. Topphastighet 270 km/t.

Hyl
Jeg mater på med gir bortover den bakre langstrekka på Circuit Mallorca. Vi nærmer oss 200, og i det lille sekundet motorbrølet er fraværende før jeg går på full brems inn mot u-svingen til høyre, får jeg med meg at det pågår en eller annen form for pusteøvelse i passasjersetet. Mest sannsynlig hyperventilering.

U-svingen tas på andregir, litt sidelengs på vei ut. Men så går det rett over i en kort venstre. Jeg legger i tredje og holder bare fullt. Bilen kastes over til andre siden og vi går sidelengs mot neste korte strekke. Blårøyk i speilet.

Fra passasjersetet er det ikke lenger stille. Informasjonssjef i Kia Bil Norge, Mette S. Sauge hyler. Jeg føler meg usikker på om det er av redsel eller glede. Mest sannsynlig en blanding. -Det var ikke dette jeg skrev under på da jeg begynte i Kia, meldes det lattermildt fra høyresiden.

Men hun er inne på noe. For jeg hadde heller aldri trodd jeg skulle oppleve en sånn Kia. Motoren, girkassen, akselerasjonen, bremsene og chassiset er en ting. Men her og nå, på full fres ute på banen, er ikke det mest imponerende at alle bilens ingredienser gjør jobben. Det er måten jobben gjøres på som gjør meg lettere måpende. Feelingen er der.

Stinger er ikke en typisk banebil, dette er en GT – en Gran Turismo, Grand Tourer. En bil som kan frakte personer i høy hastighet over lange distanser med høy komfort, luksus og kjøreglede, er definisjonen.

Og som vi snart kommer til, er dette en usedvanlig trivelig reisekamerat ute på landeveien. Men på tross av dette, og fordi Kia ikke har tatt noen snarveier med chassis og styring, fungerer den også overraskende godt på banen.

Det første er balansen. Stinger beveger seg i utgangspunktet mer enn ideelt for banekjøring, både forover og bakover, og til siden. Men det gjør samtidig at det er lett å flytte vekt via gasspedal og styring. Når hjulopphenget på sin side håndterer vektforsyvningen så godt som den gjør, blir det om ikke enkelt å kjøre fort rundt banen, så desto mer moro å leke.

Her er det bare å slippe opp når du styrer inn, så henger fronten med på alt du vil. Når du gir gradvis på ut av svingen, merker du at vekten går bakover, og gir den gode følelsen bare en grunnleggende bakhjulsdrevet doning kan. Vil du ha litt sidelengs action, tråkker du bare på ekstra og utnytter lastvekselreaksjonene du har gående.

Moro er bare forbokstaven. Styringen er passe tung og gir fin følelse. Den er også direkte og rask, og dermed er alt fra inngang i sving, til utgang med sladd, en glede å håndtere.

Denne toppmodellen har adaptive, elektronisk styrte dempere, som sammen med gassrespons, girkasse og styring kan justeres mellom Eco, Comfort, Sport eller Sport+. Eller du kan velge Smart-moduset hvor den selv tilpasser seg. Du merker lett forskjell mellom de ulike programmene, de gjør bilen mer fleksibel og ikke minst mulig å styre etter dagsform, kjørestil eller vei.

Firerne og 8-trinnsen
Jeg fortsetter ute på banen med 2-liters bensinen på 255 hestekrefter. Den bekrefter at det ikke bare er elektronikk som gir Stinger kompetanse på banen. Denne har nemlig ikke adaptive dempere, men er fortsatt veldig kul å kjøre. Med kun bakhjulsdrift, limited slip bakdiff, og følelsen av mer krefter enn tallene antyder, er den nesten like morsom som 3,3-literen.

To sylindre og 115 hester mindre betyr ikke at powerslides ut av svingene er et spesielt vanskelig oppdrag. Enten på andre gir i lavere hastighet, eller når det går fortere, og G-kreftene tas med på laget for å få det til.

Ute på offentlig vei får jeg også testet dieselen. Den blir den rimeligste i Norge. Sammenlignet med de sprekeste dieselfirerne, for eksempel Alfa Romeos 2,2-liter på 210 hester, virker ikke denne til å ha riktig samme krutt, og det finnes mer raffinerte motorer. Men den gjør den fin jobb med å skyve bilen til 100 km/t på 7,6 sekunder, så Stinger føles forholdsvis rask også med diesel.

3,3-literen selvfølgelig er den beste motoren enten du er på vei eller bane. Den har masse krefter og moment, og ikke minst veldig kontant og fin gassrespons. For ikke å snakke om det behagelige lydbildet en kraftig sekser gir.

Men den er betydelig mer kostbar enn den mindre bensinmotoren, som også er den av de tre som imponerer mest forutsetningene tatt i betraktning. Det meste av tiden er den helt lyd- og vibrasjonsfri, men når du gir på gir en av de bedre brummingene jeg har hørt fra en slik bensinfirer. Og med bare 6 sekunder blank til 100 km/t, går det virkelig unna. Stinger er meget bra med denne maskinen under panseret.

Automatkassen med 8 gir er helt ny, og utviklet og produsert av Kia selv. Her går de virkelig motstrøms og viser at de satser stort. Nesten samtlige andre bilmerker kjøper inn automatkassene sine fra ZF eller Aisin. Den fungerer dessuten upåklagelig i alle situasjoner slik jeg oppfattet det i løpet av testdagene under lanseringen. Eneste minus er at du ikke kan låse den i manuelt modus.

Gran Turismo
Det er med 80, 100, eller gjerne 140-50 på speedometeret, Stinger fungerer aller best. Gjerne på en fin landevei med litt svinger her og der. Gran Turismo-navnet leves kanskje ikke opp til på samme måte som i en Porsche Panamera eller andre tyske supercruisere, men komforten er mer enn god nok til å konstant ha ønske om mange mil foran seg.

Støynivået er behagelig lavt, setene store og komfortable og sittestillingen bortimot helt optimal. Aller best liker jeg cockpit-følelsen den høye midtkonsollen og resten av interiøret gir, og den fine følelsen av kjøremaskin i styring, chassis og motor. Du merker hele tiden at du kjører en bil med uvanlig kompetente og godt justerte samarbeidende komponenter.

Designet innvendig passer biltypen perfekt med blant annet tre runde luftdyser i senter og skinnkledde flater. Ratt, pedaler, girvelger og instrumenter føles riktige og ser bra ut.

Premiumfølelsen er på et annet nivå enn i andre Kiaer. Ikke kom fra en Optima og tro dette er det samme eller litt bedre. Her er vi i klassen over. Men samtidig en bit unna de beste tyskerne. Enkelte detaljer holder ikke samme nivå som dem, jeg stusser eksempelvis over det store panelet på toppen av dashbordet, som tross soft-touch materiale, ser litt billig og shiny ut.

Stinger er 4,83 meter lang, men forvent ikke all verdens plass. Det er nok til fire voksne altså, og bagasjen tar 406 liter. Kombi-løsning med stor bakluke gir dessuten fleksibilitet og 1 114 liter med baksetet nedlagt. Det bare er ikke voldsomt imponerende med tanke på størrelsen utvendig sånn totalt sett.

Fet bil
For design har fått prioritet. Du ser det på bildene vil jeg tro, men bare vent til du ser den i virkeligheten. Da er den enda fetere.

Superlangt panser, kort overheng foran, lang akselavstand, kombi-coupé bak. Der har du hovedingrediensene som skaper bilens viktigste designelement: Proporsjoner. Den fremstår som stor, lav, bred og med langt tilbaketrukket kupé.

Grillen og nedre vinduslinje i bakdørene, er egentlig det eneste som avslører at det er en Kia. Men de to elementene setter også akkurat passe særpreg på den. Med tøffe frontlykter og en rekke sorte detaljer i form av luftinntak og utslipp, lister og mer, avsluttes designrunden helt i topp. Stinger ser ut som ikke noe annet, men er likevel enn fulltreffer – jeg elsker det. Eneste minus er bakenden sett rett bakfra. Ikke stygg, men heller ikke like lekker som resten av doningen.

Pengene
Når drømmingen er ferdig og lommeboka skal sjekkes, oppstår muligens problemer. Eller kanskje ikke. Alt kommer an på hvordan du ser det.

Diesel med bakhjulsdrift koster fra 579 900, 2-liters bensin 699 900 (topputstyrt), mens den store 3,3-literen bikker millionen med 39 900 kroner.

For diesel kan du velge bakhulsdrift i grunnversjonen Sport, eller bakhjulsdrift i GT Line. Førstnevnte er velutstyrt, mens adaptive bi-LED hovedlys, trådløs mobillader, styling, skinnseter og sportsratt med elektrisk justering og minne, head-up, ventilerte seter, Harman/Kardon med 15 høyttalere og en del til, følger GT Line.

Diesel firehjulsdrift og 255-hesters bensin bakhjuldrift kommer kun i GT Line-nivå, mens 370-hesteren bare kommer som GT, og har da Brembo bremser, adaptivt chassis og litt til som standard.

Betydelig registreringsavgift til staten (over halvparten av prisen for 3,3-literen), gjør at Stinger ikke nødvendigvis blir noe rimeligere enn for eksempel BMW 4-serie Gran Coupé. Samtidig befinner den seg i rommet mellom eksempelvis 4- og 6-serie eller C-klasse og CLS størrelsesmessig.

Men sannsynligvis er det av mindre betydning. Jeg tviler nemlig på at særlig mange kommer til å klø seg i hodet å lure på om de skal velge en kraftig motorisert BMW, eller denne. Jeg tror imidlertid det finnes noen der ute som aldri hadde vurdert en av de tre tyske, men som får helt dilla når de ser og prøver Stinger.

Konklusjon
Hvor ofte har vi hørt at et vanlig bilmerke skal løfte seg og konkurrere med de tyske premium-bilene? Hele tiden. Og hvor ofte er det faktisk tilfelle at de gjør det? På design, følelse og kjøreegenskaper? Nettopp: Aldri.

Unntatt nå. For Kia fikk det til, de lagde en bil som er like fantastisk å kjøre som den er å se på. Det er bare to ting å si. 1. Jippi! 2. Kan jeg snart få kjøre Stinger igjen?

Data: