Av David K Andersen
Vi hadde en liten diskusjon her på Bil og Motorbloggen-redaksjonen før Bobla fikk være med i kalenderen vår. Selv om jeg har et eksemplar selv, er jeg ikke sikker på om bilen er noen favoritt. Dessuten var den egentlig ikke en småbil heller. Altså – etter dagens mål er den det, men i sin tid var den et hakk større enn typiske småbiler.
Men Boble er Boble. Vi kan jo ikke utelate denne legenden av en bil.
Historien vet du fra før. Hitler ville skaffe Tyskland en folkebil og leide inn Ferdinand Porsche til å gjøre virkelighet av det. Produksjonen kom i gang i 1938 og varte helt til 2003. 21 529 464 eksemplarer ble bygget (gjelder den originale Bobla med motoren bak).
Men istedet for å lekse opp ting du finner på Wikipedia, tenkte jeg det er like greit å si litt om mitt eget forhold til Bobla. Det er nemlig litt både og.
For selv om Bobla er en av tidenes mest elskede biler, er den også mislikt av svært mange. Jeg vokste opp sånn midt oppi der et sted.
Faren min hatet disse bilene. Som mange i min foreldre-generasjon, vokste han opp i baksetet på ei Boble. Bilsyk og drittlei. Siden jobbet han som mekaniker på Møller hvor han skiftet motorer på heltid. Etter det igjen ble han kjørerlærer med – wait for it: Boble. Han fikk rett og slett nok av den rare lille bilen og elsket hver eneste Volvo, BMW, Mitsubishi, Fiat, Austin – ja egentlig hva som helst han fikk kjøre – etter Bobletiden var slutt.
Samtidig hadde morfaren min Boble. Eller det vil si – han har det fortsatt, det er den bilen jeg nå har (på deling med resten av familien). Akkurat den Bobla har en nokså spesiell historie som jeg skal fortelle en annen gang. Poenget er: Greia med fattern – han som hatet Bobler – var at han var omtrent like bilgal og sær i smaken som meg (et sted må det jo komme fra). Dermed var lån av bestefars Boble ofte redningen for min mors mobilitet i de periodene Austin Maxien, Renault 4en eller noe annet rart fattern hadde kjøpt til henne ikke gikk. De periodene var det ganske mange av. Og de var relativt lange (firern har vel stått på verkstedet siden 1982 nå).
Dermed måtte jeg jo like Bobla litt. I motsetning til de mer spennende bilene fattern lå under i garasjen hver helg, gikk den i alle fall.
Dessuten var faren til bestekompisen min helt motsatt av fattern. Han elsket Bobler og hadde den gang (og fortsatt) en fantastisk samling inneholdene alt fra de eldste eksemplarer til original en cabriolet. Han bygde til og med ei Boble uten karosseri til kompisen min som vi herja rundt med fra 12-årsalderen. Det var gromt.
Så – liker jeg Boble, eller gjør jeg det ikke?
Vel, la oss det de gode tingene først.
For meg er den enkeltstående mest imponerende tingen med ei Boble at du den dag i dag kan ligge i 80-90 km/t på landeveien helt problemfritt. Ja, følelsen er veldig annerledes enn i en ny bil, men samtidig kjører Bobla utrolig greit med tanke på alderen.
Hjulopphenget fanger enkelt opp ujevnheter og dårlige veier, styringa er avslappende og gir god stabilitet, støynivået er på ingen måte håpløst. Og ikke minst er den åkei og lettkjørt som bare det. Rett og slett avslappende å kjøre.
Nesten like imponerende er byggekvaliteten. Har du for eksempel lagt merke til hvor utrolig solid B-stolpen på ei Boble er? Nesten som den er bygget i massivt stål. Den hjelper antakelig fint lite ved en påkjørsel fra siden, men man må like fullt la seg imponere. Det samme gjelder store deler av karosseriet både utvendig og innvendig. Biler lages ikke sånn lenger.
Konstruksjonens enkelhet er naturligvis også tiltalende. I alle fall for den som har tenkt å skru selv. Får du ikke til å fikse ei Boble, burde du legge mekaniker-karrieren på hylla. Deler er forresten fortsett lekende lett å oppdrive. Det gir pluss i veteranbil-margen.
Den er forresten utrolig lettstartet også. Om motoren er sånn noenlunde i orden, er det bare å helle litt bensin i forgasseren etter vinterens dvale og vipps så fyrer den.
På minussiden finnes det også litt å ta tak i.
Det er mulig Bobla var forut for sin tid og en smart familiebil da den kom. Det varte imidlertid ikke så lenge. For det første har motoren bak aldri vært det smarteste valget i en bil som skal være praktisk, og for den andre er det jammen ikke mye plass å skryte av i en bil som er over fire meter lang.
Citroën 2CV fra 1948 var 20 cm kortere enn Bobla men hundre ganger smartere bygget plassmessig. Ut over 50-tallet tiltok konkurransen fra franskmenn, engelskmenn og italienere, og når 60-tallet var i gang, med blant annet Mini og Renault 4, skulle man egentlig tro det var game over for den gammeldagse tyskeren. På teknologi, plass og en rekke andre områder var den allerede da totalt frakjørt.
Den luftkjølte bokserens driftssikkerhet var heller ikke mye å skryte av. Med riktig bruk, hyppig oljeskift og alt det er, kunne den vel gå en stubb før overhaling eller motorbytte, men sammenlignet med en vannkjølt rekkefirer har den ikke mye å stille opp med.
Mitt hovedproblem med Bobla er imidlertid noe annet.
Jeg elsker jo småbiler og har hatt og kjørt en hel haug av dem. Gamle franske er kjempemorsomme med sin enorme fjæringsvei og krenging. De leverer også komfort du ikke trodde var mulig. Nyere franske, som for eksempel Peugeot 205, har chassis levert av himmelen med sinnssyke kjøreegenskaper uten at komforten er dårlig av den grunn. De italienske på sin side innbyr til konstant grisekjøring. De elsker turtall og å bli kastet rundt gatehjørner og svinger i full fart.
Problemet med Bobla er at den er ikke sånn. Den er ikke kjapp og morsom i svingene og den har ikke en motor som leverer herlig sang og store smil på fullt turtall. Jeg får bare ikke helt godfølelsen og noen spesiell glede av å kjøre den annet enn de to første turene på sommeren. Så parkeres den igjen liksom.
Der har du det. Kanskje var jeg litt streng mot Bobla nå, men med så mange millioner fans rundt om, og ikke minst så mye godt som blir skrevet om den, tåler den det.
Håper jeg da. Kanskje ble den litt lei seg nå? Der den står i garasjen og kanskje til og med fryser litt? Hm. Kanskje er jeg litt mer glad i den enn jeg vil innrømme.
