Om du er litt interessert i sykler (sånne uten motor) så kjenner du kanskje igjen navnet Bianchi. Kjent for å være den første sykkelprodusenten som puttet luft i hjulene. Startet av Edoardo Bianchi i 1885.
To år senere kom den første trehjuls-motorsykkelen, og allerede i 1901 sin første bil.
Fra 1905 ble Bianchi til S.A. Fabbrica Automobili e Velocipedi Edoardo Bianchi & Co. – og etter å ha produsert militærmateriell under første verdenskrig, gikk de tilbake til bilproduksjon.
Som mange andre bilprodusenter ble de bombet under krigen, og etter at fabrikken i Milano var nesten helt ødelagt, startet sønnen til stifteren, Giuseppe, bestemte seg for å droppe bilproduksjonen, og satse på sykler.
På 50-tallet fant den daværende sjefen, Fernacio Quintavalle, ut at de skulle forsøke deg på bilproduksjon igjen. Ettersom det var et kostbart prosjekt, bestemte de seg for å søke samarbeid med storebror Fiat og dekkprodusenten Pirelli. Navnet ble Autobianchi SpA.
Første bil ut var 1957 Bianchina, basert på Fiat 500.
I 1968 solgte Bianchi-familien seg helt ut, og Fiat tok over alle aksjene.
Dermed tok Autobianchi en rolle som en mer påkostet versjon av allerede eksisterende modeller.
Mindre produksjonsvolum gjorde det mulig å teste ut nye tekniske løsninger. Et eksempel på dette er Autobianchi Primula, som allerede i 1964 ble lansert med tverrstilt motor og forhjulsdrift, noe som senere fant veien til Fiat 128 i 1969.
Åkei – vi innrømmer det – det var en litt kronglete vei frem til dagens kalenderluke.
Konseptet med en tredørs kombi, var fortsatt en sjeldenhet på slutten av sekstitallet og tidlig på syttitallet – men da Volkswagen Golf ble lansert i 1975, ble det standarden for småbiler.
Autobianchi A112 var bare tilgjengelig med tre dører, mens bilen den delte plattform med, Fiat 127 også var tilgjengelig som tre- og firedørs sedan.
Noen år tidligere har Mini vist at det var mulig å levere utrolig mye plass i en bil med tverrstilt motor og forhjulsdrift – til tross for beskjedne utvendige mål.
Fiat-ingeniørene ønsket å utnytte fordelene med dette oppsettet, og ved å kombinere transakselen med drivaksler i ulik lengde, skapte de en svært kompakt drivlinje. Riktignok var den ikke spesielt servicevennlig og hadde en del tendenser til «torque steer» , men så lengde man holdt seg under 100 hestekrefter, bød det på små problemer.
Da Autobianchi A112 ble introdusert i 1969, var den nyskapende i det vi kjenner som «supermini-klassen»
332 cm lang, og bare 148 cm lang veide den bare 705 kilo, bød den på ganske morsomme kjøreegenskaper til tross for bare 44 hestekrefter.
Selv om ikke A112 i utgangspunktet er noen sportsbil, så hjelper det godt med MacPherson foran og tverrgående bladfjærer bak. Med 60 prosent av vektet foran, så understyrer den lett når den blir presset.
På samme måte som Mini ble en favoritt blant rallyførere, i Cooper-utgave, fikk også Autobianchi sin «GTI», A112 Abarth.
Abarth & C var definitivt det vi i dag ville kalle for et tuningfirma. Stiftet av motorsykkelhelt Karl Abarth og med en logo som var hentet fra Abarths stjernetegn, skorpionen.
Med erfaring fra racing konsentrerte de seg om å produsere tuningdeler som eksosanlegg og lyddempere. I 1962 solgte Abarth mer enn 250.000 lyddemper i året.
Abarth hadde jobbet med en rekke bilprodusenter og karrosserifirmaer, som Lancia, Fiat, Zagato, Boano, og Pininfarina. De tilbød mer sportslige versjoner av alt fra Simca 1300 til Porsche 356B.
Likevel var det Fiat som var hovedgeskjeften.
Derfor var det ikke noen overraskelse at A112 var perfekt match for Abarth.
Forholdet ble naturlig nok enda nærmere da Abarth solgte hele virksomheten sin til Fiat, og ble implementert som en del av bilprodusenten fra Torino.
A112 Abarth var utstyrt med en 982-kubikks motor med doble Weber-forgassere, hvassere kam, høyere kompresjon og oppgradert eksosanlegg. Resultatet var 58 hestekrefter – som i kombinasjon med mer sportslige seter, dempere og instrumentpanel.
Dette sørget for å sende bilen fra stillestående til 100 km/t på 12 sekunder – ikke imponerende i dag – men ganske friskt for en liten kompaktbil…
I 1975 fikk Autobianchi en større motor på 1050 k»ubikk og 70 hestekrefter, noe som kappet 0-100-tiden med ytterligere ett sekund.
Autobianchi-navnet levde i Frankrike og Italia frem til 1995.
