Av Vegar Bjørge

Det er ille og bli forelsket når man er 41 år, har kone og 3 barn. Ihvertfall når forelskelsen handler om ei anna enn kona si. Dette skjedde meg i sommer og min kone skjønte nok at noe var på gang. Først de små tittene på telefon i tillegg til utflukter som hun ikke visste om. I tillegg ble oppmerksomheten mot henne noe redusert. Det er ikke bra hverken og være den som er forelsket og den som blir sviktet. Jeg må si at dette har kanskje vært den tøffeste forelskelsen jeg har hatt og den kunne resultert i mer enn det den gjorde. Uheldigvis ble det ikke noe av sier nå jeg, og heldigvis ble det ikke noe av sier både min kone og mine barn. Kona bestemmer uansett og da er det greit at hun i tillegg tilgir veldig lett.

Jeg tar det uansett fra begynnelsen og jeg skriver om det for at kanskje noen av dere der ute kan lære noe av mine feil. Min første feil var at jeg lot meg sjarmere. Hun sto bare der å så fin ut. I tillegg til å være vakker, virket hun også smart. Og hun luktet så godt……. Regnet faller i dag og da tenker jeg på min andre store feil. En sommerdag med mye sol ble jeg kjent med henne. Ikke bra og kanskje ødeleggende for forholdet til min familie. Jeg var fortapt, sirklet rundt henne og til slutt prøvde jeg henne. Kan jeg være sammen med deg over helgen? Hun var interessert og absolutt villig……

Sommerforelskelse er som sagt ikke bra så lenge det ikke gjelder den du er gift med. Jeg forguder min kone og elsker henne høyere enn alt, og hver eneste dag prøver jeg å leve etter dette. Det blir likevel ikke alltid slik man tenker. Hun sto nå bare der og jeg var fortapt, og det førte til 3. store feilen jeg gjorde. Jeg lot min kone bli kjent med henne. Hun syntes hun var trivelig og grei, men visste jo ikke hva jeg syntes om henne. Noe kunne hun nok forstå, men ikke at det var alvor. Hun tilbrakte tid med henne og til slutt ba hun henne hjem til oss. Hun skulle overnatte og være sammen med oss en hel helg……. Da oppdaget jeg den 4. store feilen….
Det var en han!!!!!!!! Og kona var helt fortapt…..

Bilen det handler om, for det handler alltid om bil, er en BMW 520 D LE av 2007 års modell. Fantastisk fin, og der jeg trodde at det var mye feminine former og følelser i den, oppdaget jeg fort at det var motsatt. Da jeg ble kjent med BMW`en så jeg at den både var barsk og tøff. Hadde mye pondus, ja til og med mer enn meg. Forelskelsen satt i og jeg forsto også fort at kona var fortapt. Jeg måtte mase meg til å kjøre og det ble nesten slossing på bare nevene. Absolutt alt stemte med bilen og jeg har aldri hatt det så bra bak rattet noen gang.

BMW 520 D LE er siste årsmodell av Bangle sin omdiskuterte 5-serie. For meg er nok dette den mest lykkede på mange år. Den barske fronten, de klare og rette linjene bakover og den elegante og perfekt formede rompa. Det er slik det skal være, men jeg kan også forstå at formen blir diskutert. Mange føler nok at designen stikker for mye ut, og det er ikke noe som ønskes av alle. BMW har mange merkes troende og tradisjoner er da viktig. Form skal følge form og i stedet for revolusjon ønskes det evolusjon. For meg har aldri BMW 5-serie vært bedre enn modellen jeg står foran. Jeg er dum, jeg. Minutter blir timer og jeg kunne fort si til dager, men den hersens mobiltelefonen begynner etter hvert å gløde og ettersom faren er stor for at den tar fyr, måtte jeg ta den. Det var bare å komme seg så raskt som mulig hjem for å redde det som var igjen av middagen. Det er gassen i bunn, ja nesten, og veien om Granli og Åbogen, med sine fine svinger, tas i et ganske høyt tempo. BMWèn ligger godt på veien og svingene begrenser ikke farten noe nevneverdig. M-understellet jobber perfekt og det er merkelig at en så stor og tung bil kan oppføre seg slik på krokete veier.

Fantastiske kjøreegenskaper burde kanskje gi dårligere komfort og det er også tilfelle med BMW med M-understell. Denne er stiv så det holder, men jeg opplever den likevel ikke ukomfortabel. Du merker ujevnheter i veien og dumper oppleves som krater i enkelte tilfeller. Når jeg igjen begynner å miste interessen, begynner den fantastiske automatkassen å snakke til meg. 6-trinnskassen skifter gir perfekt og mikrosekunder før jeg vil gire skjer det. Jeg har aldri vært borte i en så behagelig gir-kasse og jeg skal aldri kjøpe manuell giret BMW. Gire kan bilen bedre enn meg. Jeg vil gå så langt at dette er en girkasse som ikke står langt bak den nye 8-trinns automaten som BMW nå bruker i sine nye biler.

Vel hjemme igjen tror jo jeg at middagen er klar, men det er nå jeg oppdager enorme problemer. Problemer på hjemmebane jeg ikke kunne forestille. Jeg kommer meg ut av bilen og blir omtrent overfalt av min vakre kone. Etter et basketak jeg vil glemme kjappest mulig, men som dessverre kommer igjen gang etter gang i nattetimene, får hun tak i bilnøkkelen, og nå skulle det ta timer før jeg så bilen igjen.

BMW 5-serie er egentlig BMW`s svar på «gubbebil». De som skal ha en sporty BMW, har før valgt 3-serie fremfor den større 5-serie. Dette har nok i stor grad ført til at 3-serie har vært utstyrt med sportsgener, mens 5-serie har fått noen flere «gubbe»-gener, uten at den blir kjedelig. Damene liker min svarte BMW 520 D LE med automatkasse. Dette gjaldt dessverre også min kone. En liten sving rundt nabolaget, ble noe lenger enn jeg hadde regnet med. Uansett kan jeg bruke tiden effektivt og ordne med banken og et lite lån. Det er ihvertfall det jeg tenker. Prisen på bilen er litt over kr. 200 000,- og for meg oppleves dette som et funn. Den har gått 180 000 km, men det merkes ikke på bilen. Den ser helt perfekt ut både innvendig og utvendig i tillegg går den som om den var ny. I tillegg er bilen utstyrt til randen og ny pris i 2007 var rundt                  kr. 650 000,-. Sett i en slik sammenheng føler jeg at bilen er billig og absolutt verdt å bruke en bunke tusenlapper på. Etter noe overveielse, som oppleves som timer, men var i virkeligheten bare noen minutter, fant jeg fort ut at banken skal ringes i morgen tidlig.

Etter en laaaaaang ventetid kom BMWèn igjen på gårdsplassen og kveldsturen nærmet seg. Barna skulle også være med og det er ofte stas for de å ake i biler som far prøver. Nå tok det akkurat 5 minutter før de første missytringene kommer. Lovordene om BMWèn fra ivrige barnemunner, blir erstattet med forbannelser. Det sorte skinnintriøret og det sorte taket er ikke like attraktivt for små barn som glasstaket og det lyset interiøret i forrige helgs prøvebil, Citroen C4 Picasso. I tillegg sitter de dypt i setene og ser ikke ut av sidevinduene. Det er heller ikke noe stas og sitte i midten. Dette er en bil med kun to gode seter bak. Faktisk er det så ille å sitte i midten at tårene begynner å prege kjøreturen. Dette har ikke skjedd siden mellomstemann grein en gang vi var ute og testet Citroen DS3. Da var det skarpe svinger og hopp som førte til missytringer, mens nå sitter altså barna vondt i verdens beste bil! Jeg opplever det som et spark i de edlere deler og her må det forhandles. Langtur blir det uansett ikke, men jeg lover hamburgere om de blir med på en svenske tur. Det funker! I tillegg skjønner jeg at forelskelsen må glemmes. Barna er viktigere. Foreløpig! De flytter forhåpentlig snart ut…….For meg og kona får bilen toppkarakter mens det var ikke mang lovord og spore fra den yngre garden.