Kommentar: Min biluke 9

Den gode gamle 240n er et merkelig fenomen. Hvilke andre 70-tallsbiler ser du fortsatt daglig på norske veier? Den er så håpløs på en del punkter at man ikke kan gjøre noe annet enn å smile, mens den på andre områder er merkverdig dugelig selv i dag. Rare biler pleier å være elsket eller hatet. Det er ikke 240n: Enten elsker du den, eller så forstår du bare ikke hvordan noen kan kjøre rundt i slike biler.

Jeg har hatt 240 før, en 86 modell med forgasser og automat som riktignok var meget strøken, men som brukte så latterlig mye bensin at man lett kunne miste troen på livet. Den bilen likte jeg aldri. Forrige uke kjøpte brodern en 92 modell 240 stasjonsvogn. Altså en av de siste 245ene som ble laget før modellen endelig ble lagt ned i 1993. Og selv om en 240 er en 240, er denne bilen et mye triveligere bekjentskap. Med 136 hesters innsprøytningsmotor og femtrinnskasse fungerer alt mye bedre og den går faktisk ikke dårlig sammenliknet med moderne familiebiler takket være den lave vekten.

Går man fra en rimelig moderne bil, er støynivået, den veivete styringen og den mildt sagt begrensede chassiskontrollen det mest påfallende. Den korte akselavstanden, som til dels ødelegger baksetet på grunn av innerskjermene, og det faktum at 240n er latterlig smal innvendig sammenliknet med tilsvarende moderne biler merkes også. Samtidig er det ikke så aller værst å ligge i 100 på landeveien med den. Resten av årsakene til å like bilen, har noe med sjarm og funksjonalitet å gjøre. Jeg har aldri likt bobler fordi de er så upraktiske, feilkonstruerte og rett og slett så dårlige, at hele greia bare blir teit. Der scorer 240n mye bedre. Den er en av få klassikere man fortsatt kan bruke til daglig og det er moro å se at det eldgamle designet fortsatt leverer omtrent det en familie trenger i en bil. Og så har man tryggheten, som ikke lenger ligger i at bilen er sikker (for Guds skyld: Unngå å kræsje i en 240), men i at alt er så enkelt at uansett hva som skjer med bilen, kan du fikse det selv og det koster ingenting.

Kan ikke fordra SUVer. Det er de mest poengløse kjøretøyene i historien og er dårligere enn personbiler på alt annet enn bakkeklaring og utsikt. Likevel har jeg litt lyst på SUV om dagen. Det begynte med at jeg kikket litt på Jaguarer. Da fant jeg ut at engelsk bil kanskje ikke er så dumt. Dermed sjekket jeg Range Rover og fant ut at man kan få utgående modell fra bare 250 000 kroner. Man får altså en bil for ti år siden kostet over en million for prisen av en ny Polo. Det må jo være et kupp? Skinn og eksklusive materialer så langt øyet rekker innvending. 3-liters BMW-diesel under panseret. Luftfjæring for fantastisk komfort. Ekstreme offroadegenskaper. Høy tilhengervekt. Listen er lang. Ok, så finnes den ikke sporty, men who cares? Hvor ofte har jeg egentlig behov for en sporty bil i hverdagen? Tror jeg må stikke å prøve en slik en om ikke så lenge.

<a href=»http://www.blogglisten.no»><img src=»http://www.blogglisten.no/connect/deabff8712f0859fb822bbe4c83955b9″ alt=»Blogglisten» /></a>